Snart tømmes siste halvliter på Kafé Larssen

I starten av Thomas Angells gate ligger den siste skikkelige brune puben i Trondheim. Du vet kanskje ikke at det er Kafé Larssen, for det er ikke godt skiltet.
Nå er den snart borte.

.

Kafé Larssen blir kastet ut. Etter snart 70 år i de samme  lokalene. Grunnene er mange, men hovedsakelig er det at disse byens løse fugler blir for synlige i Thomas Angells gate. Vi ”vanlige” folk vil helst slippe å vite at de er der. I hvertfall slippe å se dem.
Du ser ikke mye når du kikker inn gjennom vinduene, for det er ganske mørkt der inne. Som seg hør og bør på en brun pub. Det eneste en kan skimte er mennesker som drikker. Dahls-øl selvfølgelig. Utenfor virrer det noen  dopere og synlig berusede mennesker. Men er dette det virkelige Larssen? En bule?

Livet på Larssen
Når du kommer inn døra lukter det svette, gamle menn og sur røyk. Interiøret er holdt i strengt brunt og de ansatte står i stil med plassen. Strenge, storkjefta men rettferdige, herlige damer.
Rundt bardisken står de oppstilt. Stamkundene. Eldre menn med et fast grep rudt ølglasset. De løfter det regelmessig til munnen, som om de aldri har gjort annet. Kanskje har de heller ikke det. Mange av dem har gått her nesten hele livet. De første turene som små barn sammen med far. Da fikk de kun is og brus. Nå går det mest i sterkere saker. Gjennomsnittsalderen er over 60, men noen få drar snittet nedover. Der er en ung jente. Vakker, selv om det virker som om hun prøver på det motsatte. Hun har kortklipt hår, er kledt som en gutt og bærer preg av flere år med dopmisbruk selv om hun bare er i tyveårene. Hun begynte da hun var tretten. Jenta sitter på scena å synger på en gammel kjærlighetssang. Melankolien skinner igjennom. Det fungerer som bakgrunnsmusikk.

Så er det motsetningene. Larssens grand old lady het Borghild. Hun døde i fjor, 89 år gammel. Hun var innom flere ganger i uka. Drakk seg aldri full, men var der for å ta noen øl og snakke med gamle kjente. Minnestunden ble holdt på Larssen.

Samtalen ved baren dreier seg om dagens nyheter, sport, tipping og/eller sladder. Hvem  sa at sladring er en kvinnegreie?
Det de snakker mest om er gamle dager. Som de fleste eldre. En av dem bærer på en bukett liljer. De er hvite.  Han forteller at de er til kona. Slik blir han tilgitt for å ha stukket av for å ta seg noen øl. Blomster står der på bardisken også. Gaver fra gjester til betjening. De som har minst gir ofte mest. Det er et tankekors.

Plutselig høres et rop i lokalet. – FY FAEN, kor du stinke. Kom dæ hjem å ta en dusj, så kain du heller kom tilbake imorra! Serveringsdamen har tydeligvis fått nok av en eller annen ustelt fant.
Men det er dette de vil ha, gamlingene på Larssen. Damer med bein i nesa som holder styr på dem. De er menn av den gamle skolen, og damene i personalet har de respekt for.

Og døden…
En eldre mann forteller at han har tilbragt de siste ukene ved sykehussenga til kona. Hun ligger for døden. Kreft. Plutselig får han en telefon og labber ut for å prate å ta en røyk. Rullings. Eventyrblanding. Det er billigst og sterkest. Når han kommer inn er han oppløst i tårer. Kona er død. Han skulle jo bare ha en liten pause og ei øl for å roe nervene. Verden er ikke rettferdig bestandig.

Byens beste frokost?
De er narkomane, hjemløse, noen er skitne, noen er bare umulige. Noen er helt vanlige. Som meg og deg- alle er de mennesker. Du møter dem kanskje hver dag i blokka der du bor. Det er bare ikke legetimt å si at du er stamgjest på Kafé Larssen lenger. Men det er mange av dem. Slike som den gamle mannen som du ser hver dag kl 08.30, stående utenfor døren, ventende på at det skal åpne. For Kafé Larssen åpner kl 09.00 hver morgen, bortsett fra søndager, når loven sier de må vente til kl 12.00. Noen vil kanskje si at det er byens beste frokost? Forskjellen fra andre puber er at de stenger kl 18.00. Da er det på tide å gå hjem. Eller finne andre vannhull.

Trondheims eldste pub
Kafé Larssen er Trondheims eldste pub. Den er blitt drevet uavbrutt siden 40-tallet. Under krigen het den Soldatklubben, og var som navnet tilsier tilholdssted for tyske soldater. Det var opprinnelig en hotellresturant. Larssen Hotell het bygget. Stamgjestene mimrer ofte om den tiden. Da det var matservering, duker på bordene og betjeninga gikk i blondeforkler.

Kafé Larssen har ei svartebok. Her står det ting som: – Børge er utestengt på livstid. Drittsekk!
Eller: – Kjell er nektet for tre måneder. Ble full og ufin.
Og systemet funker. Alle er redde for å havne i svarteboka og der er alltid tystere. Den er som en slags dagbok. Utrolig morsom lesing.

Trygdefyll
Trygdedager på Kafé Larssen er legendariske. Da er stemningen som syttende mai og julaften samtidig. Hver måned.  All gjeld blir gjort opp, man drikker cognac, vodka og på hundrevis av halvlitere. Hvor mange liter øl som blir solgt i uken er tall man bare kan gjette seg til.
Det er et utrolig støynivå og betjeningen får virkelig brukt stemmen. Ofte akkompagnert av  live-musikk fra en eller annen gammel musiker. En dag hver måned er disse menneskene som konger.

Konsertscene
Kafé Larssen har i mange år vært en stor undergrunns-scene i Trondheim. Dagtid ble regjert av gamlingene. På kveldene var det de unge sin tur.  Der har vært arrangementer som Globe, ByLarm, Metal Night, rene unplugged-konserter, Musikkens dag, Trøndersk Mesterskap i Rock,  Elephantine, Cumshots, Cypress Hill, og mange fler.

Men nå er alt dette et avsluttet kapittel. Noen vil kanskje si at det er slutten på en epoke. Andre er glad til. Men det er unektelig slutten på en kulturinstitusjon. Etter press fra naboer ble konsertdriften  lagt ned  i desember 2008. Dagdriften følger snart etter. Planen er å starte opp i nye lokaler, men kan det bli det samme? For gamle Larssen er så mye mer enn bare en bule. Kan hjertet og sjelen i det nåværende lokalet flyttes? Eller blir Kafé Larssen bare til enda en brunpub? Glemt.