Tankenes kraft

22. januar 2010 13:23 av Anders Beversmark 

Da jeg gikk ut med søppelposen min i dag var det fullt igjen. Det er for så vidt ikke noe nytt fenomen. Sånt kan skje alle.Når containerne er fulle, setter folk søppelposene sine ved siden av. Dette bidrar ikke bare til rot og lukt, det tiltrekker seg også gnagere. Ved flere boligområder i Trondheim, og andre byer og tettsteder forøvrig, er dette et problem. Ikke større enn kviser på en ung kropp eller rynker på en gammel. Likevel klarer jeg ikke å akseptere det. At vi mennesker generelt, og nordmenn spesielt, skal klare å produsere så mye søppel er skuffende. Man skulle ha satt en grense. Det skulle ikke vært mulig å produsere mer enn det vi klarer å kvitte oss med. Et slik «forbud» er nok like sannsynlig som et totalforbud på tobakk, men det er en fin tanke.
 

Foto: Anders Beversmark

Foto: Anders Beversmark

Mennesker ser på seg selv som sosiale vesener. Alt fra opplevelser til minner deles. Ting blir aldri gjort alene. Vi ødelegger klimaet, men hva gjør vel det? Så lenge vi tenker at det ordner seg, så går det bra. De som bor nært hverandre i Trondheim går til samme sted og kaster det vi ikke ser på som anvendelig lengre. Alt søppelet legges utenfor den overlastede containeren. Vi legger fra oss posene og tenker at dette ikke er bra. Med det samme vi snur oss bort er det allerede glemt. Helt andre tanker tar over. Bedre tanker. Som for eksempel at nabokona står halvnaken på kjøkkenet. Hvilken kropp! Tankene gjør oss glade, vi glemmer hva vi nettopp har gjort. Kvinnekroppen er en mye bedre tanke enn et ødelagt klima og en overflod av rotter.

Rundt søppelposene vimler det nemlig av rotter. Dyr som vi ser på som urenslige og ekle. Men er vi bedre selv? Det er vi som lokker dem til oss. Vi som gir dem mat og holder dem nær oss. Akkurat som den stakkars gråpusen som sitter utenfor og skriker. Vi gir den en skål med melk, den er jo så søt. At melken gir katten dårlig mage tenker vi ikke på. Den tanken streifer oss ikke før vi har sovnet av og stresser ut døren. Ikke før vi løper med kaffekoppen i hånden og halve frokosten i munnen ut døren. Ikke før du kjenner at du tråkker i noe, men ikke har tid til å stoppe for å se. Ikke før du setter deg i bilen og kjenner en merkelig lukt, tenker du. Lukten av nylagt kattebæsj får deg til å miste lysten på den maten du har i munnen. Fanken, at vi begynte å mate den katten.

For noen dager siden kom jeg over en artikkel i VG. Her sto et par frem og fortalte at de hadde fått en rotte i do. Jeg måtte le litt med tanke på reaksjonen. I 1349 seilte det et skip inn i Bjørgvin og utslettet en meget stor prosent av våre landsmenn. At en uskyldig rotte, i 20 minusgrader, tvang seg opp gjennom kloakken for å finne varme var helt uutholdelig. Stakkaren måtte bøte med livet. Saken gjorde nok flere titalls nordmenn engstelige for å sette seg ned på ramma. Etter et par vellykkede besøk glemmes det hele. Gode tanker tar over. Alt er tilbake til normalt. I alle fall til neste gang en rotte tar turen opp.

Poenget er at vi må begynne å se på oss selv. Sultne rotter er ingen plage hvis vi ikke kaster alt for mye. De er sultne skapninger som nyter godt av vår overflod. En stakkars katt trenger mat, eller skal vi be naboen om å mate den selv? Hvis vi slutter å klage på rotter og heller tenker på hva vi selv gjør, blir nok alt meget bedre. Det holdes konferanser for å redde jorda, men det er en vond tanke. Vi tar heller en shoppingrunde. Buksene fra før jul er ikke like ubrukte som de en gang var.

Stengt for kommentarer.