Nesten eksisterende klimaks

“Coexist” byr på repetitive spor av antiklimaks, men i høstmørket fungerer de helt som de skal.

Siste albumet til London-trioen har fått tittelen «Coexist». Direkte oversatt til norsk ”å være samtidig”. Den kvinnelige vokalen Romy Madley Croft støter stadig på gitarist Oliver Sims usikre stemme igjennom albumet. Når stemmene deres sniker seg i mellom lyden av trommesamples, virker det som om de ikke klarer å eksistere uten hverandre.

Avhengigheten dukket kanskje opp etter at de mistet keyboardisten Baria Qureshi, da hun valgte å forlate bandet etter debutsuksessen «xx». Dessverre er fallhøyden fra forgjengeralbumet stor.

Spor nummer to «Chained» minner altfor mye om «Islands” fra første album, og allerede da higer ørene etter noe nytt. Undertegnede venter på en eller annen form for overraskelsesmoment når plata har kommet så langt som til spor fem, men helt forgjeves. «Reunion» setter deg i gang med dagdrømmene og du rekker virkelig å ta en tenkepause fra hverdagen med et noe tregt mellomparti. Låten bygger opp til et klimaks, men som aldri viser seg.

Til tross for gjennomgående antiklimaks og monotone 41 minutter, gir «Coexist» allikevel noe tilbake. De beste låtene formidler en skjørhet som bare The xx kan. Introen til «Sunset» minner om hjertebank, mens «Tides» er det lille etterlengtede høydepunktet som skal til.

Med en kopp te i hånden, glir albumet rett inn i høstmørket. Ingen klimaks, ingen overraskelser, men nok til å drømme deg bort med. Helst med deg selv, helst alene.

Artist: The xx
Albumtittel: Coexist
Utgitt: 10.09.2012
Label: Young Turks / YT080
Sjanger: Indie, elektronisk