Risikosport i januar
Treningssenter i januar er ikke noe for sarte sjeler.
Like sikkert som at januar følger desember, er det at medlemstallene på landets treningssenter får en drastisk økning i førstnevnte måned. Bølgen av nytente treningsentusiaster, ville i blikket av dårlig samvittighet og desperasjonsmotivasjon, skyller heftig inn dørene og er nær ved å drukne oss som allerede befinner oss der inne. Vi kaver desperat for å holde hodet over menneskemengden, samtidig som vi gjentar mantraet; det går over.
For det går over.
Dog ikke i januar. Da står du i kø for i det hele tatt komme deg forbi resepsjonen. Har du endelig kommet deg så langt, er det kø for å få tak i timebillett. Har du ikke booket deg på nettet lenge før, kan du ofte glemme det. Du finner ikke skap når du trenger det, du må sloss med fire andre når ett først blir ledig, og det krever enormt med selvdisiplin for ikke å skrike høyt til alle som tramper over intimgrensene dine. Likevel hersker det en inderlig og innbitt optimisme. Den type optimisme som ikke har livets rett, og som nettopp derfor er dømt til å forsvinne. Men ikke januar, da er det å være på trening morsomt, deilig og givende.
Det stemmer ikke.
I januar viser treningssenteret seg fra sin verste side. Aller verste. Det er trangt, det er varmt og det er en klam odør over det hele. Det er for mye kropp på så altfor lite plass. Det er som regel så intimt, svett og ekstremt at det går alle en høy gang. Ingen trives på treningssenter i januar.
Men alle later som.
Så har du oss avhengige da, vi som må ha dosen vår flere ganger ukentlig. Vi sender blikk oss imellom, og prøver med øynene å oppmuntre hverandre. Vi er en broket gjeng, men vi har akseptert hverandre. Det er et fellesskap, bygd på gjenkjennelse og at vi er samme type. At vi liker å piskes frem, liker å ha det vondt, liker å bli svett og være tett på folk mens vi er nettopp det. Og vi vet også at det definitivt ikke er for alle. Derfor vil gjengen av pyntejenter snart forsvinne; når de skjønner at dette ikke er stedet å sjekke. Det samme gjelder de som tydelig trives best med lagspill, og de som ikke liker andres svette på sin egen kropp.
Derfor går det over.
Denne treningsmanien som hersker hver januar. Godfølelsen etter trening derimot, den er konstant, og kommer også i januar. Derfor holder vi ut, vi treningssenteravhengige. Enda så fælt vi også syns det er i januar. Treningssenter er ekstremsport, uansett hva kalenderen viser. Du er tett på andre, du blir svett, det er slitsomt og det tar tid å bli i bedre form.
Samtidig er det godt, og lar du det gå mer enn de berømte 6 ukene (som er omtrent den tiden det tar før bølgen av optimisme daler) blir du avhengig. Da kommer du ikke løs, og du blir en slave av en bestemt instruktør, time eller treningskicket. De som virkelig ønsker å bli en del av dette sære fellesskapet, burde gi det et forsøk i mai. Da er det er færre folk, bedre stemning og du slipper å sloss for favorittplassen. Kanskje kommer du så langt at du får et gjenkjennende smil fra en med-trener i garderoben.
Da er det gjort.
