Nytt år, nye skuffelser

En ny kalender er hengt opp. I håp om å få en sunn og frisk start på året innser mange at gamle vaner ikke er så enkle å gi slipp på.

Biiip, biiip biiiip.
Knyttneven stopper i lufta. Pekefingeren trykker forsiktig på AV-knappen, og de trøtte ørene kan endelig slappe av. Hva skal jeg spise til frokost? Fullkorn. Kanskje noe grønt?

Nystelt og fresh kutter jeg opp salat og grønnsaker, for å få et sunt første måltid som nytt og bedre menneske. Litt paprika her, en skive tomat her, og vips – der er 2012-smørbrødet ferdig. Jeg heller i et stort glass vann. Oprah sa at kroppen trenger minst to liter vann om dagen, så hvorfor ikke starte med en gang. Hun må da være den mest fornuftige å høre på når man skal få livet sitt på rett spor!

Hvitt, farget, farget, hvitt. Alle spor fra fjorårets skittentøy skal fjernes. Stolthetsfølelsen sprer seg. Idet jeg hiver de hvite klærne i maskinen, gir mobilen fra seg et pip.
– Godt nytt år! Er du med ut i kveld, eller? Som det anstendige mennesket jeg er, takker jeg nei. Jeg merker at hodet mitt enda bærer preg av nyttårsfesten kvelden før. Normalt ville jeg kastet meg over flaska. Jeg kan ikke overgi meg allerede. En paracet får hjelpe meg gjennom dagen. Det må da være bedre enn spriten. Ja, jeg tar to.

Hodepinen presser på. Vaskemaskinen buldrer i vei, og lukker man øynene kan det forveksles med bygningsarbeid. Hva kan et nyrenset menneske gjøre for å stoppe denne galskapen, der hun normalt ville mistet forstanden og eksplodert? Kort lunte har alltid vært et problem. Ikke nå lenger da, selvfølgelig. Fra og med i dag vil alt tenkes grundig igjennom før det gjennomføres. Det er vel bare å hive seg i middagskokkelering for å få tiden til å gå. Jeg må holde effektiviteten oppe.

Wok-pannen er fylt med friske grønnsaker, og det hele er så fargerikt og flott at selv Hellstrøm ville vært stolt. Jeg leser videre på oppskriften, i den store kokeboken jeg fikk til jul.
– Au, faen! Oi, det skulle jeg ikke ha sagt. Vel, én glipp må vel tilgis. Klokken er jo tross alt fem allerede. Såå lenge uten å banne! Og når glovarme oljedråper angriper armen min, da må jeg få lov til å reagere. Det ville alle gjort.

Et glass brus. Kan ikke være så mange kalorier i ett glass? Middagen er ferdigspist, og oppvasken ligger og venter på meg. Ovnen og kjøkkenbenkene er flekkete, og det ligger grønnsaksbunter overalt. Men så var det den hodepinen da. Det kan jo ikke være bra å anstrenge seg for mye når hodet bare vil deles i tusen biter. En powernap er ikke til å unngå. I bakgrunn surrer nyhetene. Det har skjedd et ras.

Spiker i hodet. Hammer i tinningen. Au, så vondt det gjør. En liten blund var visst ikke godt nok for å lindre smerten. Og der ligger oppvasken. Så flott at den ikke har reist i fra meg. Jeg sleper meg opp fra sofaen, og en fandenivoldsk smerte sprer seg fra lilletåa og oppover. Forbanna drittbord! Og hvorfor er det så mørkt her? Jeg snur meg mot klokka, og innser at powernappen ble mer som en powerdvale. Fuck it. Jeg plukker opp mobilen.
– Hei, hvor er det fest?