Røyklukt servert på sølvfat fra Nille

I Trondheim by ligger det en idrettsbingo, godt besøkt av den eldre generasjonen.

Den intense blinkingen fra spilleautomatene er med på å sette en Las Vegas–stemning i det hvitkledde lokalet til idrettsbingoen. Det sitter et par damer ved et bord øverst i venstre hjørne. De er grå i håret og iført store strikkede gensere. Stadiet for overfladisk prat er ikke tilstede innenfor salens fire vegger. Her har de mest erfarne bingospillerne spilt siden lokalet ble åpnet for første gang i 2003 og siden den gang har det ført til et sosialt samvær i damenes pensjonshverdag. – Og Olliver bikkja, ja, han har jo ikke spist siden jeg tok han med til kennel’n. Hvem sku’ ha trudd det? Praten som sitter løst og fast i rommet, blir servert på et sølvfat til nitten kroner fra Nille sammen med en skreddersydd røyklukt som henger igjen i den hvite tapeten.

Damene hoster litt mens de planlegger neste måneds begivenhet, sverigetur med gratisbussen fra byen.
– Indrefileten har aldri vært billigere, jeg sa til Gunhild forrige uke at hun kunne utsette middagen hun skulle ha med oss til fredagen. Hvorfor handle her i Trondheim når man får indrefilet på tilbud i nabolandet? Praten går i ett hos damene i strikkegensere. Så opptatte er de at de ikke legger merke til planten i rommet som sakte dør av den giftige røyklukten. Klokken på veggen minner dem derimot på at lokalet snart vil bli fylt opp, og med det senkes praten til den blir helt lydløs.

Damen som akkurat har kommet inn i lokalet, har svart halvlangt hår. Hun snur seg litt til venstre hjørne og ser på de eldre damene i strikkegensere. Selv er hun ung til sinns og med en stil som hentet rett fra en Metallica konsert, skiller hun seg ut fra det ellers så smålige utvalget til kveldens bingo. Med øyne så store som middagstallerkener og skulende som en sint dobermann, kan det se ut som damene i strikkegensere akkurat har sett Albert Einstein stå opp fra de døde. Nykommeren er på bortebane, resten av damene på hjemmebane.

Det tar ikke lang tid før lokalet er fylt opp av eldre, kaklende damer. Kaffeautomaten forfører luktesansen til de nylig ankommende og stadig blir en ny kopp fylt opp til damenes fornøyelse. En ung jente setter seg ned på en stol inngjerdet av glass. Hun har latt det nyfargede håret bli satt i en høy hestehale og smurt ansiktet med en touch av en billig sydentur. Piercingen i høyre nesebor innrammer ansiktet hennes og får damene i lokalet til å skule litt ekstra. Snart kan man høre at dobermenn ikke er redde for å knurre offentlig. Jenta bak glassgjerdet er iført en rød pikéskjorte med logoen til idrettsbingoen på. Hun er dagens vertinne og starter det hele med å be deltagerne betale for spillet de ønsker å satse penger på for kvelden. En etter en reiser deltagerne seg og med hundrelapper hengende fra lommebøkene, tar det ikke lang tid før de alle sitter med hvert sitt spillebrett foran seg.

– B44, B for Birger 44. Vertinnen snakker som om dette er det eneste hun har gjort hele livet sitt. Damene rikker litt på brilleglasset, ellers er det full konsentrasjon for spillet. Markertusjene stemples flittig på spillebrettene og ikke et lite øyeblikk er satt av til sladder for damene i lokalet. Den unge vertinnen fortsetter å lese opp ulike kombinasjoner av tall og bokstaver. Snart blir stemningen brutt av en dames høylytte stemme: BINGO! Den unge vertinnen skuer utover salen. All oppmerksomhet blir rettet mot damen i sort strikkegenser med en sløyfe brodert i hvitt på brystet. Damen smiler fra øre til øre og ser med stolthet på de andre spillerne.
-En vinner er trukket ut, men det er plass til flere. Vi fortsetter med N12, N for Nils 12.

Spillet går mot en snarlig røykepause. Damene tar frem hver sin sneip og lar den henge forfallent fra munnen sin mens de i flokk går mot utgangsdøren. Inne i lokalet på den hvitmalte veggen, henger det igjen et bilde av en hvit sykkel på et rødt lerret. Ingen av damene har egentlig latt synet hvile på dette bildet før, for hvem kunne vel tenkt seg å være noe annet sted enn på bingoen denne kvelden?