Norsk psykiatri bryter menneskerettigheter

Tvang i psykiatrien er i mange tilfeller ulovlig, mener forsker Gro Thune. Hun reagerer på at psykisk syke blir møtt med lite respekt.

- Norsk psykiatri bruker tvang selv om det er i strid med menneskerettigheter, sier menneskerettighetsforsker Gro Thune. 

Hun mener at norsk helsepersonell bør ta oppgjør med sine egne holdninger til tvangsbruk.

- Helsepersonell bør få mer informasjon om alternativer til tvangsbruk. Før de innser at bruken er et problem, er det lite som kan gjøres, sier Thune som mottar nærmest daglig henvendelser fra pasienter og pårørende som har opplevd psykiatriens mørke sider. 

- At syke mennesker som har behov for varme og ydmykhet, blir møtt med så lite forståelse, er oppsiktsvekkende. I mange tilfeller finnes det andre alternativer som hadde fungert, hvis behandlerne tok seg bedre tid, sier Thune.

 

Fungerer best uten tvang.

Anne- Grethe Skjerve er fagsjef i Rådet for psykisk helse. Hun mener at bruken av tvang i norsk psykiatri er høy, og at det forebyggende arbeidet må starte allerede i kommunehelsetjenesten.

 - Undersøkelser viser at helseregioner som bruker lite tvang, har færre innleggelser per innbygger. Helse Telemark, Helse Nord- Trøndelag, Helse Sunnmøre og Helse Ringerrike er noen av regionene som flere ganger har  kommet best ut i undersøkelsen. Fellestrekket for disse er at alle har et utbygd kommunalt hjelpeapperat som fanger pasientene opp tidligere, sier fagsjefen.

På bakgrunn av dette har hun klare tanker om hvordan tvangsbruk kan forebygges. 

 - Det må bli slutt på at folk settes på ventelister i månedvis. Når tilgjengeligheten øker, blir terskelen for å søke hjelp lavere. Politikere må satse mer på kommunale tjenesten, og overgangen fra kommunal til spesialhelsetjenesten, sier Skjerve. 

 

 Må behandles ydmykt.

I 2005 utga Sofia Åkerman selvbiografien “Zebrapiken”. Der skildrer hun et møte med en psykiatri fylt av tvangsbruk og trusler. 

“De tvang meg til rettssaler der lekmenn og dommere gransket meg og mine foreldre, og til slutt dømte de meg til tvangsinnleggelse igjen. Et sted der kroppen levde, men det indre måtte dø”, skriver hun i boken. 

I dag studerer hun sykepleie, og har et mer reflektert syn på bruk av tvang. 

- I noen tilfeller kan nok bruk av tvang være nødvendig. Hvis en anorektiker ikke blir presset til å spise, sulter hun seg i hjel, sier Åkerman. 

 Men hun understreker at første prioritet alltid må være om tvangen er til nytte for pasienten. 

- Det kan virke som om tvang ofte brukes fordi helsepersonell ser på det som den enkleste løsningen. I slike tilfeller er det viktig å huske hvilken krenkelse det er å miste retten til å bestemme over sitt eget liv. Når det er nødvendig å bruke tvang, bør behandleren gjøre sitt beste for å la pasienten delta og bestemme der det er mulig. Det viktigste er uansett å få pasienten til å  føle at hun blir behandlet med forståelse og ydmykhet, avslutter Åkerman.