Manglende brannsikkerhet dreper

 

 

Ansvaret for brannvern ligger hos gårdeierne, men mange sparer penger på å droppe nødvendige tiltak. Leietakere risikerer å måtte betale husleia med livet

– Det var forferdelig, mer er det egentlig ikke å si, sier Hawi Gemba Latti.

Latti klarte seg gjennom katastrofebrannen i Urtegata 31 på Tøyen. Fortsatt dukker de skrekkelige bildene fra infernoet opp i hodet hennes. Til stadighet tenker hun på naboene sine, de som ikke overlevde.  Seks mennesker døde natt til lørdag 13. desember i fjor og 16 ble skadet i den verste dødsbrannen i Oslo siden 1938. Hele bydelen var sterkt preget av tragedien.

– Først trodde vi det var falsk alarm. Det har skjedd flere ganger før. Vi har også hatt branntilløp i vaskerommet en gang, forteller hun.

Satt i vinduet
Klokka tre på natta begynner alarmen å ule. Da Latti skjønte at det var hennes egen blokk som brant, gikk hun først ut i oppgangen. Røyken lå tjukk og det var bekmørkt i trappa. Heldigvis klarte hun å føle seg fram langs veggen, tilbake til inngangsdøra si.

– I bare pysjamasen satte jeg meg i vinduet mitt, i tredje etasje. Jeg skrek om hjelp, og vinket til folk på gata for å påkalle oppmerksomhet, forteller hun.

– Så kom brannvesenet og hentet meg ut. I ambulansen kastet jeg opp grått slim på grunn av all røyken jeg hadde fått i meg. På legevakta fikk jeg klær, jeg var jo praktisk talt naken. Der ble jeg til nesten klokka ti på kvelden, sier Latti.

– Det går litt bedre nå, sier Hawi Gemba Latti. Selv om det nok kan ta lang tid før hun får den traumatiske erfaringen på skikkelig avstand.

Rapport til våren
Det døde 80 mennesker i norske branner i 2008. Det er det høyeste tallet på omkomne siden 1979. Anders Arnhus, sjefingeniør i Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap(DSB), har i løpet av kort tid fått flere storbranner å evaluere. Dødsbrannen i Urtegata ligger som tredje sak på lista.  Han regner med at rapporten vil være klar en gang til våren.

– Vi gjør ikke så mye av dette til daglig, så vi har lagt bort noen andre oppgaver. Målet er å finne ut hva vi kan lære av brannene. Vi baserer oss blant annet på politifunn, sier Arnhus.

I følge Arnhus er minst 3000 av Oslos bygårder potensielle brannfeller. Disse er bygget på slutten av attenhundretallet, med etasjeskiller av tre. Det gjør at ilden sprer seg raskere mellom leilighetene. De gamle leiegårdene på østkanten har heller ikke baktrapp, noe som er vanligere på vestkanten, men kun ett trappeløp til hver leilighet. Dette begrenser fluktveiene betraktelig. Vinduer uten brannstiger eller liner er virkeligheten for de fleste. Når de gamle østkantgårdene brenner blir likene ofte funnet i røykfyllte trappeoppganger.

– Å ha en god dialog med eier kan være livsviktig, men eier kan uansett ikke fraskrive seg ansvaret for brannsikkerheten, sier Arnhus.

Olav Thon
Allerede dagen etter brannen i Urtegata ble det klart at branndøra ikke fungerte som den skulle. Hvis den hadde virket kunne beboerne brukt korridoren som rømningsvei. Olav Thon Gruppen eier Urtegata 31 og mange andre brannfarlige bygårder i Oslo. Når det gjelder frammøte til brannkontroller er gruppen dårligst i klassen. En undersøkelse viser at eiendomsselsakapets representanter bare møter opp annenhver gang det er varslet inspeksjon av gårdene.

Mange leietakere føler seg prisgitt huseierens prioritering av sikkerhet. Erling Folkvord, bystyremedlem for Rødt, foreslår at bystyret krever en lovendring i stortinget, slik at gårdeiere som ikke bidrar tilstrekkelig til brannsikkerhet blir straffeforfulgt. Også Leieboerforeningen etterlyser sanksjonsmuligheter ovenfor gårdeiere som ikke følger opp forpliktelsene.

Enorme brannfeller
– Det er ingen tvil om at en god del bygårder utgjør enorme brannfeller. Mange leiligheter har ingen rømningsveier, utenom via vinduet. Det er eieren som er ansvarlig for at boligen er i forskriftsmessig stand, sier Tanja Charlotte Øistad, advokatfullmektig i Leieboerforeningen.

– Boliger som ikke er pusset opp på kanskje femti år er generelt svært brannfarlige. Mange leietakere kjenner ikke kravene til brannsikkerhet, og vet ikke at det er utleiers ansvar å dekke utgiftene. Nekter de å betale, kan beløpet trekkes fra på husleia, sier hun.

Hun uttaler at det er ulike krav til forskjellige boliger. Nyere bygg har strengere regelverk, som ikke gjelder i gamle gårder. En ombygging fører derimot til mer omfattende krav.

Trygt uansett
Nils Kristiansen er avdelingssjef for forebyggende arbeid i Brann og redningsetaten. Han tilbakeviser påstanden til Øistad i Leieboerforeningen om at reglene for brannsikkerhet er annerledes for gamle bygninger.

– Det skal være trygt uansett, nytt eller gammelt, øst eller vest, sier han.

Utleiere har fullt ansvar for at dørene er tette og at byggeforskriftene følges. Røykvarslere og slukkeutstyr må være på plass. Dessverre velger de fleste den billigste løsningen: pulverapparatet. Slange er langt bedre ifølge Kristiansen. De som har kjøpt egen bolig har større interesse i å heve sikkerheten.

– Jeg vil oppfordre folk til å tenke utover forskriftene, spesielt i mulige brannfeller. Hverken alarmanlegg i trapperommene eller sprinkelanlegg er så dyrt som mange kanskje tror. Og vannskadene blir små, sier han.

Brannsikkerheten i Oslos bygårder mener Kristiansen er svært varierende.

– Noen gårdeiere tar den på alvor og tenker brannsikkerhet, andre gjør det ikke, konkluderer Nils Kristiansen.