TV-generasjonen

Hver helg får programmer som X Factor og Skal Vi Danse hundretusener av seere til å samle seg foran tv-skjermen. Unge og gamle. Vi stemmer, heier, og surfer på realitybølgen noen uker. Deltagerne hyller vi som guder. Glemmer nesten omverden i noen dager. Så sprekker den lille boblen man lever i når mandag og hverdagen kommer. Da er alt normalt igjen helt til neste helg.

– Ser du på Robinsonekspedisjonen? Spør en venninne meg.

– Nei, svarer jeg.

For jeg gjør ikke det. Finner ikke programmet interessant nok til at jeg klarer å følge med. Hun sukker. Ser på meg. Det blir stille. Begge lurer nok på hva vi skal snakke om nå. Det går ikke lang tid før vi finner noe annet å diskutere. X Factor. Det følger vi begge med på.

Noe som fenger

Jeg forstår ikke hvorfor enkelte stiller opp på disse realityprogrammene. Stå foran fire dommere og publikum i X Factor uten et snev av sangtalent. Bli med på 71 grader nord når man har høydeskrekk. Bli hengt ut på nasjonal tv. Være den alle snakker om. De fleste vet jo hva dette går ut på. Det er konsepter som har gått på tv i mange år. Vi vet hva som kreves. En sterk psyke, mot, og et unikt talent. Noe som fenger seerne.

På det meste fikk hele 713.000 nordmenn med seg premieren av Skal Vi Danse. At jeg var en av dem er like sikkert som at solen skinner. Jeg lå henslengt i sofaen med mobilen klar i hånden. Riktignok var jeg syk, men det var ikke siste gang jeg kommer til å følge med. Det er heller ikke siste gang jeg kommer til å stemme. Alt for lett å la seg rive med.

(Foto: Cathrine Jakobsen)