Lyden av Trondheim

4. mars 2010 15:51 av Tore Jacobsen 

På jakt etter å finne ut om studioene i Trondheim holder mål, finner jeg lyden av bartebyen.

studiobilde

Tirsdag morgen. Sola titter inn gjennom vinduet og presser øynene opp. Den tvinger meg til å stå opp. Smerte! Kroppen verker. Senga har aldri vært så god å ligge i. Man skal ikke stå opp så tidlig når det er vinterferie. Etter noen runder med å prøve og ignorere sola, innfinner jeg meg med at slaget er tapt. Den skrale kroppen må opp. En runde i dusjen hjelper. I dag skal jeg i studio for å lytte til ny miks av bandet jeg spiller i. Etter å ha gått et halvår med labre forventninger til hvordan det vil høres ut, er ikke humøret helt på topp. Et tørt brød blir ristet mens kaffetrakteren gurgler og sier ifra at straks kaffen er klar. Jeg tasser bort til LP-spilleren og setter på min «nye» stolthet. Link Wray sin soloskive fra 1971. Den mannen har virkelig gjort mye rart, det er nærmest ufattelig at den selvtittelerte skiva ikke er viden kjent. Ett eksemplar var det å finne på det store internettet av Lp-en. Nå er den min.

I bakhodet surrer en diskusjon om studiotilstanden i Trondheim. Den siste tiden har det foregått en heftig diskusjon i Adresseavisen angående studiotilstanden i bartebyen. Thomas Ryjord, tidligere festivalsjef for Storåsfestivalen og nå daglig leder av den uavhengige bookingbyrået Storås Artist, gikk ut i Adresseavisen den 23. januar og hevdet studioene i Trondheim ikke holder mål. Han mente lydteknikerne gikk på klokka, og at de ikke brydde seg noe særlig med å hjelpe uerfarne band med produksjon. Burde band bli sendt tilbake til øvingslokalet for å bli bedre om det skortet på det musikalske?

Jostein Ansnes, Øra Studio, gav svar på tiltale i Adresseavisen 28. januar. Sammen med sju andre trondheimsstudioer har han signert en pressemelding som går sterkt imot Thomas Ryjords utspill om at musikk spilt inn i Trondheim ikke holder mål.
Ulf Risnes som driver Krypten Lydstudio, synes også kritikken var feilplassert, men han tror derimot at det som mangler i Trondheim er samarbeid på tvers av miljøer og generasjoner.
Han sender også ballen tilbake til banda og hevder de også må tørre å spørre om hjelp.

Ryjord på sin side slår tilbake med at han ikke mener etablerte artister som Åge Aleksandersen, men unge uetablerte artister som ikke har den studioerfaringen som kreves for å ta musikken opp et steg. Han mener også at det i studioene mangler folk som kan mikse og produsere band til å høres ut som de skal i sin sjanger. Han støtter imidlertid Risnes påstand om et samarbeid.
Et Trondheim hvor musikkbransjen skal jobbe sammen virker nærmere enn noen sinne.

Guide til Musikkbransjen i Trøndlag 2010 forteller at det på studiofronten er registrert 20 studioer i distriktet som jobber på daglig basis. Med studioer som Brygga Studio, Larsville Studio, Natuilus Studio, Nidaros Studio, Øra Studio og Skansen Lydstudio finnes det mer enn nok å velge av for trønderske band og artister.

Ut av høyttalerne banker «Fire and Brimestone» på full guffe. Wray nådde opp til storheter som Rolling Stones med denne skiva konstaterer jeg idet kroppen begynner å komme i modus.
Ute i gata er det kaldt. Gradestokken nærmer seg minus 20 grader. Det er kaldt til Trondheim å være.
Ipoden min setter i gang Tom Waits`s fantastiske skive Closing Time. En skive alle burde starte dagen med. Da ville nok alt gått i et mer behagelig tempo. Folk stresser fælt. Jeg skal til Buranhus. Der har Pål Brekkås, eier av Brygga Studio, fått seg et mikserom som er spesialbygd for miksing. Han har skrytt fælt av det, og mitt band er først ut til å mikses i rommet.

Godt inne på Buranhus tasser jeg trappen opp til andre etasje. Jeg følger lyden av musikk og bak noen dører finner jeg Brekkås. Rommet er et passe stort, mørkt rom bygd med mange rarer vinkler og huler som skal fange opp lyden slik at den ikke slår tilbake og så videre. Det virker nærmest som vi er tilbake til 80-tallet med speil i taket. Det skal visstnok ha sin effekt. Brekkås viser meg stolt hvordan lyden i rommet er. Høyttalerne spiller krystallklar bred lyd, og rommet er perfekt for lytting.

Brekkås er akkurat blitt pappa. Som en «erfaren» far til en gutt på tre år selv, kaster vi bort en god del tid på å snakke om de små rakkerne våre.
Etterhvert kommer vi oss inn på grunnen til at jeg er her. Miksen til bandet. Ved første lytt kan jeg konstatere at Brekkås har skjønt hva vi holder på med. Det høres ut som om Sonic Youth skulle ha spilt Rolling Stones i 1984. Dette gir meg tro på at studiofolk i Trondheim vet hva de driver med. Det skorter noe på lyden, men den biten må jeg svelge i meg. Det var vel strengt talt bandet som er skyld i det, ettersom vi spilte inn alt selv. Vi fikk leie et studio billig, men da uten tekniker noen dager. Det at teknikeren i studioet ikke bidro stort når han var tilstede er vel litt surt når en legger mye arbeid i det. Men gjort er gjort. Lyden er ihvertfall organisk og fin nå. Litt garagelyd. Jack White sin krystallklare gitarlyd i The White Stripes er det ikke, det høres på en måte veldig Trondheim ut.

Bergensbølgen har i den siste tiden herjet over vårt langstrakte land. Frontet av den nye vinen med Johan Nilsen og Gjengen, Lars Vaular, Datarock og Fjorden Baby.
I Bergen har de superprodusenten HP Gundersen som har stått bak omtrent alt Bergen har gitt ut av viktig musikk. Mannen har produsert de fleste og plukket opp det meste av talenter som har sprunget ut fra Bergen de siste 10-15åra. Kommer det en bølge i Trondheim? Finnes det produsenter i Trondheim som bryr seg?

Etter å ha diskutert lyd vel og lenge, viser det seg at studiofolk i Trondheim ikke samarbeider veldig. De snakker lite sammen og deler ikke særlig med erfaringer seg imellom. Det kan nesten virke som at de holder kortene tett til brystet.
Brekkås kommer frem til at det burde blitt holdt et kurs for unge band i Trondheim om hvordan de skal stille forberedt i studio. Banda kommer bedre forberedt i studio, bruker mindre tid, og produktene som da sendes ut igjen fra studio blir mye bedre. Tid og penger kan spares for artister og studioene kan gi fra seg enda bedre musikk som vil bygge opp ryktet til studioene igjen.

Noen kaffekopper senere på Buranhus og det dags for å få kroppen hjem igjen. Med en prøvemiks i lommen, bedre humør enn for få timer siden og med det inntrykket av at det skjer noe med musikkmiljøet i byen, virker alt så mye lettere.
Kulda biter ikke så fra seg som tidligere, mulig solen har varmet opp byen litt. Eller er det jeg som har varmet opp sinnet mitt tro?
Jeg er ihvertfall overbevist om at selv om mye av kritikken til Ryjord ikke holder mål, så fikk han igang en debatt byen trengte. Ikke at det kan gjøre noe med innspillingen til mitt band, men kanskje vi også neste gang tørr å spørre mer. Kanskje vi også gjør et mer grundig forarbeid. Vi skal ihvertfall ha med oss en lydtekniker under heler prosessen. Mulig skal en produsent også hyres inn.

Hjemme i godstolen min er det ihvertfall ingen som kan slå meg. Der er jeg kongen. Kongen av musikk. Lyden av Trondheim kommer ut at høyttalerne mine idet jeg lytter til skiva vår. En tett lyd som virker, men den slår en ikke i trynet. Jeg vet det at det skorter både på det ene og det andre, en blir aldri helt fornøyd.
Lyden av Trondheim har vi alle litt skyld i, men nå skjer ting. Om ikke lenge er det mulig lyden av Trondheim er fresh og fin. Bautaer som Åge Aleksandersen, DumDum Boys og Motorpsycho skorter det ikke på, men jeg snakker om de uetablerte. Vi skal ta de igjen. Sammen. Den nye lyden.

Foto: Tore Jacobsen

Stengt for kommentarer.