Skrekk og gru i Erling Skakkes gate

12. mars 2010 14:35 av Vegard Sandberg 

Det er ikke bare kirkegården ved Ilen kirke som huser ånder fra fordums tider. Rett ved siden av finner du nemlig det gamle kriminalasylet i Trondheim, som visstnok fortsatt har selskap av tidligere innsatte fra tid til annen.

P2120751

Åndenes makt. Hjemsøkt. Ghost Hunters. Most Haunted. Du har helt sikkert hørt om eller sett noen av disse seriene om det overnaturlige en eller annen gang. Mediene flommer nærmest over av historier om eiere som mener huset deres har besøk fra «den andre siden». Spøkelser eller ei, jeg vil i hvert fall forsøke å se om jeg opplever noe unaturlig på Trondheims mest hjemsøkte sted…

I motsetning til de fleste andre muséer, må man faktisk ringe på utenfor inngangsdøra for å slippe inn. En noe spesiell ordning, men litt artig og sjarmerende er det jo også. Etter rundt 15 sekunders venting blir jeg møtt av en blid nordlending som ønsker meg velkommen inn. Åshild Kittelsen har jobbet her i to år og er én av tre registratorer på muséet. Hun tar seg også av omvisninger, og uten at jeg rekker å spørre om det selv, tilbyr hun meg omvisning rett som det er.

Det er ikke vanskelig å se at det er et gammelt hus jeg har kommet inn i. De hvitmalte tregulvene er fulle av sprekker og hakk, og at det knirker under føttene mine er for meg en selvfølge. Dette er rett og slett det perfekte stedet for spøkelsesjakt.

P2120747

Kittelsen viser frem en av jernlenkene som ble brukt

Huset er i dag kjent som Norsk Rettsmuseum, men skrur man tiden en del år tilbake, var dette tilholdssted for kriminelle og sinnslidende kriminelle på Trondheims eneste kriminalasyl. Fra 1894 til 1961 var både tyver og mordere plassert her for kortidssoning, fordelt på tre etasjer. Første etasje hadde sovesal, spisesal, arbeidsrom og andaktsrom. I etasjen ovenfor var celler hvor de innsatte var innesperret, i tillegg til mørkecella hvor fanger som var en fare for seg selv eller andre, kunne sitte i det svarteste mørket i ukesvis mutters alene. I tredje etasje ligger loftet, hvor blant annet beryktede celle nummer elleve ligger. Kriminalasylet var ifølge Kittelsen et svært fryktet sted.
- Det var slettes ikke uvanlig at innsatte måtte gå med halsklave rundt halsen eller lenker rundt føtter eller hender, avhengig av hvor farlig personen var. Og hvis noen fikk anfall og slo seg ekstra vrang, kunne en lenke i veggen bli nærmeste venn i opptil flere dager.

Opp gjennom årene var det også mange som forsøkte å rømme fra asylet. Kittelsen forteller at det var enkelte som kom seg over de høye gjerdene rundt bygget og la på sprang mot Nidelva før de hoppet uti. Det er delte meninger om det var et tappert forsøk på å rømme eller om det rett og slett var selvmord. Lenkene rundt kroppen var jo relativt praktiske hvis rømingsforsøket hadde en baktanke…

Med jernlenkefortellingene friskt i minne, blir jeg guidet opp trappa til loftetasjen. Jeg har nemlig bedt om å få ta en kikk på celle nummer elleve, hvor enkelte visstnok skal ha opplevd å høre gråting, skritt og kalde gufs. På veggene i trappa henger gamle svart-hvitt bilder av tidligere fanger og ansatte på asylet. Jeg kikker ekstra nøye bort på et bilde av en tidligere innsatt og får umiddelbart følelsen av at personen stirrer rett tilbake på meg. At dette stedet er litt småcreepy er det ingen tvil om. På vei inn mot cella får jeg også høre om ulike medium som har kommet til kriminalasylet og opplevd nærvær fra åndeverdenen.
- De klarsynte som har vært her mener de har følt tilstedeværelser av ånder flere ganger, men felles for alle er at de har opplevd det på forskjellige plasser rundt omkring i bygget. Blant annet i sovesalen nede i første etasjen og celle nummer elleve, forteller Kittelsen.

Det første som møter meg oppe på loftet er en ganske distinkt trelukt. Det er heller ikke til å legge skjul på at det både lukter og ser gammelt ut også.

her

Celle nummer 11

Det er med skrekkblandet fryd jeg ser døra til celle nummer elleve åpenbare seg foran meg. Den ser slitt ut, men har tålt tidens tann ganske godt. Kittelsen låser opp og åpner. «Kniiirk.»
Rett etterpå er jeg snar og spør om jeg kan bli låst inne. Hun nøler bittelitt, men jeg får til slutt forhandlet meg frem til et kvarter inne i cella.

Fangen som ifølge klarsynte går igjen i cella, skal være en mann som angivelig døde der. Han skal ha vært så skuffet over seg selv over en forbrytelse han begikk, at han dømte seg selv til å gå igjen til evig tid for å straffe seg selv for det han hadde gjort.

Kittelsen smiler lurt, før døra lukkes bak meg og et lite «klikk» høres fra låsen.

herr

Inne i cella

Jeg legger fra meg sekken og setter meg ned på gulvet. Rett foran meg står en gammel bokreol og til venstre en samling med tvangstrøyer som ble brukt under asyltiden. Over meg er et ganske stort takvindu som er blitt dekket til med gråpapir av en eller annen grunn. Bevisst beveger jeg meg rundt omkring i cella for å finne eventuelle «cold-spots,» eller kalde områder som visstnok skal være tegn på at et spøkelse er i nærheten. Uten å merke så mye som en halv grads forskjell, velger jeg i stedet å ta opp kameraet og ta bilder for å se om uforklarlige «orbs» dukker opp. «Orbs» er i hovedsak hvite kuler fra støvpartikler som oppstår ved blitsfotografering, men noen mener kulene kan representere energi fra en eller flere ånder som forsøker å vise seg. Men før jeg rekker å ta det første bildet, ser jeg en skygge som farer forbi i venstre øyekrok. Ikke vet jeg hva det var, for den ble borte like fort som den kom. Men merkelig var det. Dette var også egentlig det eneste uforklarlige som hendte inne på celle nummer elleve. Litt skuffende, men det er vel begrensa hvor mange ånder som gidder å vise seg for en østerdøl i løpet av et kvarter…

hmmm

Refleksjon eller spøkelse?

Jeg gir ikke opp spøkelsesjakten og tar turen ned én etasje til mørkecella. Denne synes jeg faktisk var skumlere enn den forrige cella. Et ovalt rom uten noen som helst form for lys, men et lite kikkehull til venstre ved inngangsdøra.. Jeg bestemmer meg for å ta noen bilder og blir lettere forbløffet da jeg ser en snodig, liten, gjennomsiktig skygge til venstre i det ene bildet. Det kan jo være en refleksjon fra ovnen til venstre, men siden bildet ikke er tatt direkte mot ovnen på noen som helst måte, synes jeg dette var litt underlig. Og siden jeg er svært åpen for det paranormale, velger jeg å tro at dette kanskje kunne være et bevis fra «den andre siden.»

Den underlige opplevelsen i mørkecella markerer slutten for min personlige spøkelsesjakt. Kittelsen følger meg ned trappa og ut mot den røde utgangsdøra. Jeg takker høflig for rundturen, før jeg tar skrittet ut av det gamle kriminalasylet. Vel vitende om at det antakeligvis er mer mellom himmel og jord enn vi tror…

Stengt for kommentarer.