Trondheims Notre Dame

Skal du sende postkort fra Trondheim er det med stor sannsynlighet et bilde av Nidarosdomen du sender av sted.

Sommerstider bader Nidarosdomen i sollys, omgitt av blomster, bier og lettkledde turister. Majestetisk ruger den opp mot himmelen, og du blir bare stående å stirre oppover, og oppover og oppover. I dag derimot, er domkirken grå. Snøen ligger som et grått teppe over alt.  De eneste som tørr å nærme seg den ærverdige kirken er et par forblåste turister som trekker jakken godt rundt seg og småspringer over isen. Kastanjene har for lengst forlatt trærne, men lukten henger fortsatt igjen. Selv om Nidarosdomen seiler opp som en bautastein mot den grå himmelen er den ikke noe mindre fantastisk, enn det den måtte være i sollys. Ærefrykten er til å ta å føle på. Kontrasten slår inn idet du blir oppmerksom på trafikkstøyen fra E6 bak deg. Du glemmer raskt at dette faktisk er en kirke, og at rundt deg er det en gravplass. Nidarosdomen sprer mer glede og håp, enn den dystre atmosfæren kirker og gravplasser har det med å spre. Er dette virkelig en kirke?

Byggingen av Nidaros Domkirke begynte i 1070, over det som antas å være det første gravstedet til Olav den Hellige. Kirken har vært gjennom en rekke branner, noe som har ført til vesentlige ombygginger, og restaureringer.  Nidarosdomen slik vi kjenner den i dag er resultatet av en restaurering som startet i 1869, og avsluttet i 1969, hvor målet var å bygge den opp mest mulig lik den originale middelalder-kirken. Den siste statuen i vestfronten ble satt på plass i 1983.

Idet kirkeklokkene slår tolv forandrer Nidarosdomen seg. Opplyst av lyskastere kommer de mange steinansiktene som vokter vestfronten av kirken til liv. Har du sett Disney klassikeren ”Ringeren i Notre Dame”, vet du hva du kan vente deg. Hvem vet, kanskje er det Trondheims egen ”Quasimodo” som lurer der oppe i skyggene mellom tårne. Mer sannsynelig er det at du treffer på ”Munken i Nidarosdomen”, kirkens spøkelse munk som vandrer hvileløst rundt nattestider. Stemningen for en slik opplevelse er i alle fall til stede. Med sine gotiske tårn, spir og grønne tak minner den mer om Draculas slott enn Norges mest sentrale kirke.

Munken i Nidarosdomen er et av Norges mest berømte spøkelser. I 1924 skal bispinne Marie Gleditsch sett en vakker munk med strupen skåret over gå rett gjennom en annen person under en aftengudstjeneste i Mariakapellet. Munken har blant annet skapt stor debatt i media, og det har blitt skrevet en roman om spøkelse-munken, hvor det spekuleres i hans opprinnelse.

Innsiden av Nidarosdomen er en historie for seg selv, som fortjener mer plass enn denne artikkelen kan kreve. En hedning kan lett vurdere å vende tilbake til kristendommen bare ved synet. Det første som slår deg er hvor stort det er. Trafikkstøyen er borte og stillheten er til å ta å føle på. Som på utsiden er det bare et par turister å se. De holder seg i sinn lille gruppe, lister seg stille innover kirken, før de tenner lys for jordskjelv ofrene på Haiti og forsvinner stille ut døren. Stolene er derimot av samme type som andre kirker; knirkete og utrolig vonde å sitte på. Likevel sitter du der, og suger til deg over 900 år med historie. Før du går legger du igjen en liten bønn om en bedre verden, før du går ut gjennom de gråpolstrede dørene,  og vender tilbake til virkeligheten, og trafikkstøyen.