Svartlamoens lyse side

11. februar 2010 13:02 av Karoline Lind 

Den lille, mørke bydelen Svartlamoen viser en ny side når stamkafeen prøves ut og ghettoen i Trondheim plutselig blir et møtepunkt.

Karolinelind2

Sølepytter ligger på rad og rekke nedover den lille veien mot den mørkeste bydelen. De ser ut som store gryter som renner over når man tråkker oppi. Det er vinter, vått, og kanskje vågalt å ville sette sine føtter i Trondheims svar på ghettoen – nemlig Svartlamoen. Stedet hvor farger, aldre og utseender forenes i et eget fordomsfritt samfunn. De små butikkene er skiltet med farger som rødt, gult og grønt – Jamaicas farger. På et ark i ett av butikkvinduene står det ”Billig, godt gress”. Her skjules ingenting. Verken nasjonalitet eller forbruksvaner.

Vinden skifter på å flørte lekent og å blåse surt, mens veien fortsetter under en liten bru full av graffiti. Ungdom har tidligere brukt denne lille undergrunnen til en møteplass med spraybokser og ”sagge”-bukser. Flere av veggene på bygningene er markert med farger, skrift og tegninger. Nå er det meste skrelt av veggene, og står igjen som minner om det som en gang lyste opp i de mørke smågatene.

En stram lukt av gammelt, vått gress og oljesøl rammer neseborene hardt. Synet av flere lastebiler gir svar på stankens årsak. Men oljen byttes fort ut med en ny, mer behagelig lukt. Lukten av smeltet smør. ”Ramp Pub & Spiseri” ligger et øyekast unna, men ser mer ut som en nedslitt motorsykkelsjappe. Vinduene er godt kamuflert av blomstrete 70-talls-gardiner, små kaktuskrukker og hvite persienner. At det er en kafé er ikke godt å se, men smørlukta antyder noe annet.

Fordommer er ikke lett å unnvære når man kommer til steder man ikke har store forventninger til. Selv ikke på fordomsfrie steder, og spesielt ikke til kafeer midt i ghettoen. Men når synet av lykkelige ansikter, blandet med herlig latter, og en upåklagelig deilig duft av egg og bacon er det som møter deg når dørene åpnes, legges fordommene bort en gang for alle. Lokalet er slett ikke full av motorsykler, men av mennesker i glade samtaler over hver sin halvliter, en spansktalende familie med smil så store som tekoppene de nipper av, og middelaldrene mannfolk, samlet rundt disken med servitrisen som midtpunkt. Den lune atmosfæren trekker deg automatisk inn, og jukebokser i hjørnekrokene og pinup-bilder på de tapetserte veggene, gir en nostalgisk følelse. Dette er en ekte amerikansk diner på 50-tallsvis.

Dette er ikke bare en helt ordinær kafé i sentrum av Trondheims ghetto. Det er også en møteplass, et sted for folk som vil jobbe, et sted for folk som vil slukke tørsten, eller tilfredsstille den rungende magen. Det er sted for folk som vil ha et vellykket stevnemøte, et sted for folk som har kranglet med moren sin over et lass sure sokker, og som trenger et pusterom i hverdagen. Dette er ikke bare en helt vanlig kafé; Det er et stamsted for de fleste som sitter her. De bestiller ”det vanlige”, kaller på servitrisen etter navnet, skryter av det saftige hamburgerkjøttet til kokken – for tredje dag på rad, fyller opp ølmagen med den vanlige halvliteren, og roper til gamle bekjente på tvers av kafeen – som om de skulle vært i sin egen stue.

Her blandes alle mulige lukter, dufter og stanker. Dagens rett, som ligger i et hint av gårsdagens stekefett, og baconkrisp med eggsprut i en deilig symfoni, spiller orkester for luktesansen. Men nesa buer for hver gang en gjeng MC-menn kommer inn etter en røykepause, og sigarettstanken sitter igjen i skinnjakkene deres. Men det er kanskje alle disse ulikhetene og personlighetene blant gjestene som gjør at atmosfæren er så gjestfri og unik. Du kan komme inn akkurat som du er, og gå igjen slik du kom. Men du vil gå derfra med nye inntrykk og energi å ta med videre. Dette er den lyseste delen på den mørkeste siden av Trondheim by.

Foto: Karoline Lind

Comments

En kommentar to “Svartlamoens lyse side”
  1. Hm sier:

    Hei,
    flott skriv om Ramp – men før du uttaler deg noe særlig med om at Svartlamon er så “mørk” – burde du kanskje gå litt lenger innover enn kun begynnelsen av Strandveien. Tror nok vi har en av Norges mest fargerike boligområder.