En reise i tid

Gjennom historien har Rosendal kino vært et hus for glede, for kamp og for diskusjon. Nå er det ingenting.

Når du har kjørt Innherredsveien et godt stykke, forbi hus som har blitt renovert og en bensinstasjon som har fått et blås av en nyere tid, ser du det. Bygget som står der slik det har gjort i mange år. Søylene ved inngangspartiet er det som ser historisk ut. Når du kommer innenfor de store tredørene er det meste bevart slik det alltid har vært. Salen er dog ikke den samme. Lampeskjermene på veggene er derimot intakte. De har hengt her i mange år. Som fluer på veggen har de sett alt som har foregått gjennom disse årene.

De som vokser opp i dag har ikke et forhold til Rosendal kino. Hadde det ikke vært for navnet er det usikkert om dagens unge hadde visst om det. Et lite stykke fra Solsiden ligger Rosendal kino. Med sitt vakre ytre trekker det nok til seg ett og annet blikk. Ofte ble det kalt et hellensk tempel. En hver sammenligning med det antikke Hellas burde være stort nok. I hvertfall når det gjelder bygninger. Inne i salen var det tidligere plass til alle slags folk. For de med tykke lommebøker var det egne balkonger. For de med raslende lommer var det å sitte i selve salen nok.

Vi går inn i tidsmaskinen og blir med tilbake til 22. januar 1921. Dette var dagen da Trondheim kommune åpnet Rosendal teater for aller første gang. Lokalet ble valgt ut av plasseringsmessige årsaker. Tidligere hadde bygget vært kjent som Verdensteatret. Trikken var som blodårene og førte folk inn til hjertet, nemlig Rosendal. Det lå som et midtpunkt i folkets hverdag. Noe som gav dem glede og var et lyspunkt. Folk kom fra hele byen, kledd i sine peneste klær. Utenfor trikken snødde det og folk hastet seg inn i teateret. Uten at de tenkte over det den gang, entret de en historisk bygning. En viktig bygning for Trondheim by.

Under andre verdenskrig led Rosendal teater samme skjebne som resten av landet. Glede ble byttet ut med sinne. Nazistenes blanke marsjstøvler trampet ned det kunstneriske og frie lerret. Den gode lukten av røyk og nyvaskede dresser ble erstattet av svette og våpenolje. Allikevel kom teateret seg gjennom denne perioden uten fysiske skader. Sammen med det norske folk kunne det feire frigjøringsdagen i 1945.

For de som er rundt 50 år i dag, var nok det store høydepunktet da westernfilmene gjorde sitt inntog. Det var ikke bare filmene som var spennende, også turene til og fra teateret. Det var på denne tiden at navnet teater endret seg til kino. Publikum gikk fra å være eldre personer med «pent tøy» til ungdommer med kruttpistoler og cowboyhatt.

Fremtiden til det erverdige bygget blir i skrivende stund heftig diskutert. Denne historien handler om hvordan Rosendal kino er akkurat nå. At den gjennom mange år har klart å beholde sin gamle sjarm. Gulvet og veggene som tidligere skapte stemning for film er ombygd for å tåle rock. Vibrering fra høytalerne. Vibrering fra bassen. Husets fremtid er uviss, debattene er mange. Kanskje vil de besøkende kle seg som Diesel Dahl, kanskje vil de gå i nyrensede dresser. Uansett er det viktigste at bygget blir gjenskapt og får den verdien det en gang hadde. Verdensteatret.