Trondheims Magiske Verden

eg rusler oppover Kjøpmannsgata og skrår over broa ved Rica-hotellet. Foran meg bader Solsiden i en cocktail av skyer og tåke. Regn og sludd. Grått.

Trondheim omtrent 1900: Ole Bernhard vandrer inn portene til Trondhjems Mekaniske Værksted (TMV). Han er en landsens gutt. Født og oppvokst i Selbu. Gårdsliv. Storfamilie. Slikt er bare sååå 1880. Nå er det produksjon som gjelder, og Ole Bernhard vil være med.

Vår mann får jobb. Alle får jobb hos TMV på denne tida. Businessen går så det suser, og skipsbyggeriet pumper ut skip. Fra 1900 til 1910 forlater 43 nye skip dokkene ved Nidelvens utløp. Det er et ferdigstilt skip hver tredje måned. Trondhjems Mekaniske Verksted er byens største og Norges åttende største arbeidsplass i denne perioden. Trondheim vokser. Områdene rundt avfolkes.

Tilbake på broa. Jeg er nesten over nå. På vei hjem. Trondhjems Mekaniske Værksted er ikke blant oss lenger. En dag i 1982 ville det ikke mer. Eller. Arbeiderne ville. Økonomene ikke. Nådestøtet ble satt 12. oktober det året. Av Karl Glad. Akers mektige sjef. Merkelig hvordan noen folk bare har feil navn.

TMV ble aldri så bra som det var på begynnelsen av 1900-tallet. Fortsatt bra. For all del. Men ikke så bra som det hadde vært. Som livet. Hver dag er man litt mindre sprek enn i går. Trondheim, Norge og Verden var på vei inn i nedgangstider. Krig.  Gjenoppreising. Oljealder. Byens ferdigutviklede ingeniører hadde tilbud fra alle kanter av landet, og skipsbygging fikk mindre og mindre oppmerksomhet og status. Ja, med et var også skipsbygging bare sååå 1900.

En mann var trofast. Ole Bernhard. Etter hvert skulle tre av hans sønner også jobbe der. Og en sønnesønn. Og i dag går oldebarnet, jeg, inn svingdøra på Solsiden kjøpesenter. Folk kommer og går i alle retninger rundt meg. Det er ikke noe system. Alle er opptatt med sitt. Her er ingen linjeproduksjon. Metallplater som klargjøres. Sveising. Metallbank.

Etter å ha ligget død, og nesten begravet, våknet TMV til live på slutten av 1990-tallet. De gamle verkstedhallene fikk nytt liv. Ny innredning.  Nye forretningsfolk. En ny bydel vokste frem. Folk bor der Ole Bernhard kuttet metallplatene til riktig størrelse. Og de handler der han spiste matpakka. Et liv etter døden. Reinkarnasjon. Fugl Føniks. Ny bydel.

Mens jeg går mellom butikkene inne på Solsiden føler jeg meg hjemme. Folk rundt meg kommer fortsatt fra alle retninger. Og de går i alle retninger. Blå jakker. Svarte. Vinterbleke ungdommer. Sydenbrune småbarnsmødre. Småunger spretter rundt. Og en gammel mann som holder seg godt fast i gelenderet. Er han sliten? Dårlig til bens? Jeg vet ikke. Han bare står.

Selv sitter jeg. Tenker. På røtter. Utvikling. Fornyelse. Hvor liten verden er. Hvordan alt henger sammen med alt. Død. Nytt liv.

Vinmonopolet passeres. Til høyre rundt hjørnet. Nedover Thaulow-kaia. Over meg ligger timillionersleiligheter med fjernstyrte gardiner. Kjøkken som ikke bare lager maten for deg, men helt sikkert også rydder og vasker opp etter seg. Trykk på en knapp. Jeg går rundt havnebassenget. Inn i Dyre Halses gate. Dyre Halse, nordmøringen som kom til Trondheim samtidig som Ole Bernhard. Slo seg opp på kull og koks før han skjenket Trondheim torvmonumentet over Olav Tryggvason.

De døde alle sammen. Dyre Halse på 30-tallet, Ole Bernhard på 60-tallet og Trondhjems Mekaniske Værksted på 80-tallet.

Kroppen forsvant.

De lever alle sammen. Verkstedhallene har blitt en ramme for handel. Dyre Halses gate huser hundrevis av mennesker. Små og store familier som søker lykke. Og jeg. Fra produksjonsamfunn til tjenestesamfunn. Da og nå søker vi lykken ved ved Nidelvens utløp. Slekter følger slekters gang.

Ånden lever.

Velkommen til Trondheims Magiske Verden.