Mormors, en reise i tid

Vi har alle lengtet etter å reise i tid, og det er en blå dør i Thomas Angells gate i Trondheim , som nettopp gir deg denne muligheten.

Det første du ser når du kommer inn er disken, der det står det alle slags herligheter. På Mormors blir alt bakt selv og gjærbaksten får heve skikkelig før den stekes. Dette gjør at de kan servere boller på størrelsen med en liten middagstallerken. Salater, rundstykker og kaker som fyller munnen din med glede er også på menyen. Inntrykket av mormors vokser seg sterkere jo lengre inn vi kommer. Lukten er en blanding av kaffe, gammelt og bakst som slår i mot deg, bildene fra barndommen strømmer på. Håndbroderte duker pryder bord som gir inntrykk av å ha stått der i hundre år, med stoler og sofaer som bare øker inntrykket. Det er så man forventer at mormor skal ta deg på skulderen, smile ned til deg, og spørre om du har lyst på noe.

Mormor liker ikke at man drikker på dagtid, og derfor går prisen på øl ned til 37 kroner etter fem om kvelden. Jeg synes det er ganske realt, siden min mormor ikke liker at jeg drikker i det hele tatt. Dette gjør at kafeen er et utmerket sted for studenter som gjerne ikke har alt for mye å rutte med, men prisene gjør også at det alltid er fullt om kveldene. Det er et varierende klientell som vanker på Mormors, men alle har eller har hatt en mormor, og derfor føler nok de fleste seg hjemme her.

Samtalene er mange og varierte rundt meg, og alt fra politikk til sko blir diskutert. Trappen opp til andre etasje er typisk for gamle hus, det knirker lett for hvert steg jeg tar, den gir hule gjentakelser av fottrinnene mine, og i sin mørkebrune nyanse strekker den seg oppover, og ender i et stort rom med flere gamle bord. Videre inn er det enda et rom. Den gule tapeten er typisk for eldre hus, og er ikke noe man finner i moderne bygg. Men her fungerer det.

Man føler historie strømme mot seg fra de gamle veggene. Bordene er plassert tett i tett, lyset er dempet, man blir avslappet, og det er ikke uvanlig og kommer i prat med de på nabobordet.

Jeg sitter ute på en stol som balanserer på ujevn brostein og tar meg en røyk.  Jeg ser for meg hvordan det må ha vært å sitte der en sommerkveld for mange år siden, kjenner jeg blir litt trist over å aldri kunne reise tilbake i tid på andre måter enn i min egen fantasi. Her er det også enkelt å komme i prat med de rundt, og alle blir mer gavmilde og pratsomme på Mormors enn om man møtes andre steder. Spør du etter lighter eller en røyk å bomme er det sjeldent du får et nei, og langt oftere ender du opp i en eller annen form for samtale med vedkommende. Jeg tror det er Mormors blide vesen omkring oss som gjør at man blir vennlig og åpen.