Den ydmyke kulturen

I motsetning til mange andre kulturer er ikke vi nordmenn spesielt stolte av oss. Vi er selvfølgelig litt stolte, men ta franskmenn for eksempel: Vi blekner i forhold. Skal vi være ærlige med oss selv så er vi nordmenn som oftest mest stolte (eller skal jeg si fornøyde?) med nettopp hvor lite stolte vi er.

Følger vi det gamle ordtaket om at stolthet skaper fordom har vi også fastsatt at stolthet, i hvert fall i store mengder, er en negativ egenskap. Hvis vi er litt poetiske av oss kan vi gå så langt som å si at stolthet er roten til alt ondt. Det er i alle fall det vi har lært fra popkulturene dramaer som Hotel Cæsar, De Syv Søstre – og egentlig alt skrevet av William Shakespeare.

Men stolthet gjør også at vi brenner for noe. Vi sier at Stephen King la sjela si i The Shining (en ond og forpurret sjel vel å merke, men en sjel likevel). Egentlig var han vel bare stolt nok av boka si til å fortsette arbeidet med den. Han brant for den og derfor drømte han om den. Og når han ikke drømte om den kunne han ikke sove fordi han tenkte på den. Resultatet er noe som er så gjennomtenkt og så gjennomarbeidet at vi som lesere får følelsen av at Kings sjel ligger der inne et sted. Det er med andre ord stoltheten som gir oss energi til å virkelig arbeide for noe (eller stå for noe). Uten den blir vi late og middelmådige på det beste.

Det skumle med stolthet er at det skaper elitisme. Og motsetninger. Og Krig. Ja, samtlige religioner kan fortelle oss at selv pester og alskens landeplager har stoltheten å takke. Ikke det at religionene er uskyldige, de er like stolte av seg selv de også, uansett hvor mye tekstene deres sier at de ikke skal være det. Problemet er at når vi brenner for noe, mister vi også all form for perspektiv. Vi kan være mottakelige for kritikk, men aldri direkte motsetninger. Vi vil faktisk anse direkte motsetninger som en personlig fornærmelse, og hvis denne motsetningen også har personer som brenner for den: ja da følger krig (eller i hvert fall en heftig krangel).

Trikset blir da, hvis vi ønsker fred på jord, å unngå all denne stoltheten. Men da blir vi late og kjedelige, så det nok ingen god løsning det heller. Her kommer nordmenn inn med sin vri på det hele: Å være stolt av det å ikke være stolte. Nordmenn brenner rett og slett for det. Vi vil strekke oss langt for å ikke komme fram som fordomsfulle eller pompøse, veldig langt. Ved å brenne for ydmykheten har vi bare en motsetning: de stolte (altså alle andre). Dette er smart fordi vi på den måten alltid blir seende ut som ”the good guys”.

Løsningen er en god en. Ved å ikke gjøre annet for verden enn å komme med ydmyke og politisk korrekte meninger har vi sørget for å alltid bli stilt i godt lys. De kan se på oss som naive, aktløse og moraliserende, men Gud skal vite at ingen åpenlyst misliker oss. Og det, det er vi Nordmenn veldig stolte av. Vi er så stolte av det, faktisk, at vi har skapt en egen elitekultur rundt nettopp dette med å være ydmyk (eller diplomatisk som vi liker å kalle det). Og det er nettopp denne instillingen, denne ydmyke innstillingen, som skiller oss fra resten av verden. For i motsetning til pompøse engelskmenn, dumme amerikanerne, sære kineserne og fanatiske iranere snakker vi nordmenn aldri stygt om andre kulturer.