En kald skulder

Vinteren har vært her for fullt de siste ukene. Med kulderekorder både her og der, forfryste vannrør, ikke-startende bilmotorer og neglesprett, har Norge vist seg fra sin kaldeste side. Og dessverre, mener jeg, er det ikke bare værmessig at kvikksølvet kryper langt nede på gradestokken i vårt lille land.

Du er på vei mot inngangsdøra i boligblokka di. I sidesynet ser du en dame du vet bor i samme boligkompleks som deg, komme gående bak. Du vet at hun antageligvis skal inn samme dør. Hun har to tunge bæreposer fordelt i begge hendene. Du fisker opp dørnøkkelen, låser opp døra, smetter inn, og lar deretter den selvlåsende døra smelle igjen. Uten det grann dårlig samvittighet entrer du din egen leilighet, mens du hører inngangsdøra nede lukke seg hardt igjen. Det slo deg ikke en gang at du kunne ha brukt 20 sekunder av din tid på å vente litt, og holde opp døra for den tungtbærende kvinnen.

Dette eksempelet er satt litt på spissen. I denne situasjonen er det nok en del som ville ha ventet og holdt opp døra, men en stor del av Norges befolkning ville ikke ha tenkt i den retningen en gang. Hva har skjedd med nordmenns høflighet? Har de eldre rett til å være oppgitte og si: – Ungdommen nå til dags?

-Hi, how are you today? Er man i USA vil omtrent hvert eneste menneske du møter spørre deg om dette. Jeg ble overveldet over hvor hyggelige og imøtekommende amerikanerne er. Mot alle. Står man i heisen med en amerikaner, vil han antageligvis vite mye mer om Norge enn han gjorde før, når dørene går opp og dere skiller vei. Slik åpenhet møter man sjelden i Norge. Men hvis man en heldig gang møter en hyggelig fremmed her til lands, er det mest sannsynlig ekte omsorg man møter. Det samme kan man ikke si om Amerika. Men hva betyr vel det? Jeg syns det er hyggelig uansett, og mener at nordmenn kan begynne å hilse på hverandre utenfor skiløypa.

Apropos det siste jeg nevnte; hvorfor er vi så hyggelige på fjellet? Er det den gode gamle “nordmann og født med ski på beina”- følelsen som bringer frem så mye godvilje i oss? Eller er det det at vi har på oss denne “skimenneske”- masken, og vi blir like? Vi trenger ikke vise hvem vi egentlig er, bak den riktige “Swix”-, eller “Bjørn Dæhlie”-skidressen. For er det noe nordmenn er redd for, er det å drite seg ut. Vi hater å havne i pinlige situasjoner, og småprating er noe vi aldri har lært oss å mestre.

Hvor mange ganger har du ikke gått mot en fremmed person på gata. Dere møtes, du går til venstre, vedkommende går til høyre. Du prøver å gå til høyre i stedet. Den fremmede velger da å prøve sin hjerteside. Og sånn fortsetter det. Før dere endelig river dere løs fra denne dansen, og kan gå forbi hverandre. Den eneste lyden dere gir fra dere er et lite snøft, eller en litt flau latter: “Hø- hø- hø…”. Det er alltid like pinlig. Vi burde lære av juleballet på skolen, og si: “Takk for dansen”.

Det finnes et sted til, i tillegg til i skiløypa, hvor vi nordmenn er utrolig hyggelige mot hverandre. Vi er ekstra hyggelige mot de vi kjenner og overraskende høflige mot de vi ikke kjenner. Dette stedet kalles “ute på byen”. Det skal bare en øl til, og vi forvandler oss til levende engler. Komplimentene fyker i hytt og pine, vi blir bestevenner med gamle kjente igjen, og kanskje enda hyggeligere, bestevenn med nye kjente. De nedslåtte blikkene og stive holdningene er som blåst bort, og vi blir spandable, smilende og dansende mennesker. Opp i all denne hyggeligheten får jeg vel også nevne den delen av befolkningen, som etter litt for mye av de edle dråpene blir triste eller sinte. Men også her viser vi en side av oss som sjelden kommer frem i dagliglivet. Vi åpner oss, og snakker med Gud og hvermann om alle slags problemer. Dessverre er all denne åpenheten, vennligheten og evnen til småprat borte dagen derpå. Vi er flaue nordmenn igjen, og presser kanskje frem et lite “hei”, til hilsen når vi møter gårsdagens bestevenn igjen.

(Foto: Tonje Lien Wold)