Lite overbevisende Horst

Det er ingen tvil om at Jørn Lier Horst kan kunsten å skrive. Om han mestrer kunsten å skrive krimromaner er dog en helt annen sak.

Nattmannen
- Skrevet av Jørn Lier Horst
- Bok fem i serien om politiførstebetjent William Westing
- Utgitt i 2009 av Gyldendal Norsk Forlag
- Sjanger: kriminalroman for voksne
- ISBN: 9788205393998
- Foto: www.jhorst.no

På dagen sytti år etter Krystallnatten gjør en bokhandler på vei til jobb en grusom oppdagelse: noen har plassert et avhugget jentehode på en stake, midt på torget i Larvik. Like etter finner en tyvfisker et lik i elva Lågen, og Patriotisk Fronts leder Cato Dalens hus blir påtent. I den femte boken i serien om politiførstebetjent William Westing og hans kollegaer, står de nå foran en av de mest groteske og innviklede drapssaker i norgeshistorien. Og de få sporene de har, peker i alle retninger. Media krever rask oppklaring, og blant dem er VG-journalist, og Westings datter, Line, som får hovedansvaret for å dekke saken.

Far og datter følger sporene i hvert sitt yrkesområde, og oppdager snart at de to drapene har grobunn i langt flere og større ulovlige operasjoner enn først antatt. Drapene kobles raskt opp mot både narkotikasmugling, rasisme og ran, og som journalist og politibetjent blir de to stilt overfor en rekke etiske utfordringer, samtidig som de prøver å holde familiebåndene ved like.

Smakløs gryterett
Hendelsesforløpet hvor hovedpersonen er en eldre, enslig politimann med lang fartstid i sitt yrke og noen psykiske småproblemer på si mener jeg å ha lest før. Forskjellen er at i de forrige tilfellene funker det som bare rakkeren. Det gjør det dessverre ikke i Nattmannen. Tittelen vil etter mitt skjønn skremme enhver krimelsker bort ganske kjapt, og personlig synes jeg ikke denne ”nattmannen” har så mye med historien å gjøre, i alle fall ikke nok til å gi ham plass til navnetrekket på omslaget. Etter en sped begynnelse vi har sett så altfor mange ganger før i krimromaner, lykkes forfatteren i å øke spenningen et par hakk etter hvert som historien utspiller seg.

Likevel kommer sporene som leder Westing videre i etterforskningen altfor jevnt. Trådene som blir samlet kan man omtrent stille klokken etter, og det hele ender i en altfor rask avslutning hvor leseren i etterkant likevel sitter igjen med ubesvarte spørsmål. Det eneste som driver leselysten videre når man åpner denne boken er de plutselige og groteske detaljbeskrivelsene – som et dårlig forsøk på å krydre opp en ellers smakløs gryterett – som setter nysgjerrigheten og spenningen i sving.

Etterforskning for idioter
Det er dog ingen tvil om at politimann og forfatter Horst kan mye om både etterforskningarbeid og journalistikk, og han har tydelig gjort sin research på flere andre områder. Men det som godt kunne blitt en god krimhistorie minner mer om en salig blanding av et oppslagsverk og en instruksjonsbok som like gjerne kunne hett ”Etterforskning for idioter”. Side opp og side ned blir leseren matet med overdrevent detaljert info om de ulike deler en journalist og en politibetjents arbeid består i, og det hele blir langdrygt og kjedelig. Det kan virke som om forfatteren her prøver å være i overkant troverdig, noe som nok har motsatt effekt, i alle fall på undertegnede.

Språket er imidlertid godt, og forfatteren bruker akkurat nok innviklet setningsoppbygging til at enhver kan forstå hva det hele dreier seg om, og kanskje til og med lære ett og annet om eksempelvis politiarbeid. Dette kan for noen være nok til at romanen blir kategorisert som ”helt grei”. Men utover det? Personlig er jeg ikke overbevist.