Militært kosthold

Dørene på Mc Donald’s går flittig opp og igjen tidlig på morgningen. Folk i alle aldre er innom for å få seg en matbit, før dagen kan begynne for fullt.

Solen skinner gjennom de noe skittene vinduene på den velkjente ’fast food’ restauranten, og de som kommer inn virker blide og fornøyde. Noen er mer stresset enn andre, og løper like kjapt ut igjen som de kom inn. Bare med maten under armen vel og merke.

Folk bestiller alt mulig. Noen kjøper en kaffe å varme seg på ute i vinterkulda, mens andre bestiller store menyer og litt til. Lukten i rommet er intens, en skikkelig os. En blanding av fett og frityr.

En guttegjeng på tre sitter ved det høye bordet ved siden av. Sannsynligheten for at de skulker de første timene på skolen er relativt stor. De har alle med seg bager med påskriften ’Randaberg VGS’.

Lokalet i 1. etasje er så firkantet. Det er nesten mulig å få med seg alt som skjer. En ung jente mister et beger med cola, som flyter utover gulvet. Jenta bak kassen står å ser på. Så snur hun seg og spiser en pommes frites. Hvor blei av servicen?

Mens guttene på bordet ved siden av har bestilt så mye mat, at de kunne bedt til selskap. Brettene på bordet deres bugner av cheeseburgere, brusbeger, pommes frites og sist, men ikke minst den kjente isen Mc Flurry.

Cheeseburgere til det norske forsvar

Døren skyver til side igjen, og inn kommer ni uniformerte militære, en etter en. Hver gang dørkarmen passeres, forsvinner bereten av, og holdes brettet under armen.

Førstemann inn snur seg mot resten av gjengen.

- hva skal dere ha? Spør han.

Han bestiller for alle, og maten er ferdig før han rekker å snu seg. Det ligger virkelig noe bak uttrykket ’fast food’. Han deler ut en cheeseburger til alle. De pakker opp, hiver søppelet, og spaserer ut igjen. Bereten kommer på i døra.

Et par av jentene blir stående igjen på innsiden.
De irriterer resten av gjestene, inkludert meg selv. De har plassert seg rett foran dørene, slik at sensoren holder de oppe. Den kalde vinterluften trekker inn, og det blir fort kaldt i det romslige lokalet. Folk begynner å skue bort , i tillegg til å ta på seg jakkene sine. Så fort jentene er ferdig spist, forsvinner de ut igjen. Hele gjengen tusler ned mot Kirkegata. På rekke og rad.

Lot restene stå

Det er bare denne guttegjengen igjen i restauranten. Det er tomt for alt som kan spises, og de pakker sammen. De rydder bordet, men tar bare med seg halvparten av søppelet. Resten lar de stå igjen til den engelsktalende betjeningen.

Nå er det helt tomt her. De bak kassa står å skravler og koser seg. Viser hverandre filmer på iPhonen, og skrattler. Ser ut som de har det ganske greit i grunn. Jeg reiser meg og går. Når jeg kommer ut merker jeg at lukten har satt seg, jeg stinker.