Dør-til-dør-trubaduren



Før kunne Vegard Skrede skjelve bare ved tanken på å opptre. Nå gjør han det i fremmedes stuer.

– Ja, hei. Dette er Vegard Skrede som ringer på. I kveld er jeg ute på et litt spesielt egenprosjekt, kan man kalle det.

21-åringen er avslappet, som om det er helt normalt å ringe på hos fremmede og presentere seg gjennom et callingsystem. Som om han har gjort det tusen ganger før.

En kort kunstpause, og det er fortsatt like stille i den andre enden. Om et spørsmålstegn hadde hatt sin egen lyd, ville det vært denne. Vantro stillhet.

– Jeg ringer på hos ukjente og spør om de vil ha en minikonsert inne hos seg, fortsetter han, før han avslutter i et hyggelig toneleie: – Hva tenker du om det?

Kanskje litt for hyggelig. En vet aldri hva som lurer rundt Oslos – og da spesielt Grünerløkkas – gatehjørner. Det er dermed ikke overraskende om Vegard blir tatt for å være noe helt annet enn en harmløs musiker. Ikke at det finnes for få av dem, men det er en sjelden vare at de oppsøker publikum slik han gjør.

Musikkprosjekt

Allikevel har Vegard hentet inspirasjon fra en annen musiker, for å nå tilskuerne. Da Stavanger-gutten flyttet til Oslo, møtte han en mann som spilte på T-banen. Dette fenget den unge musikeren som straks ville prøve det samme. Bare for moro skyld, men også for å utfordre seg selv. Det endte med å bli et prosjekt som nå har pågått i ett år.

Prosjektet innebærer å gå fra dør til dør, og spørre beboerne om de vil bli underholdt med en liten konsert. På alt fra en mandags– til søndagskveld vandrer Vegard rundt med sin bestevenn – gitaren – på ryggen, på jakt etter nye mennesker. Nye ører. Nye fans.

Så fort Vegard ikke jobber som barnehageonkel, benytter han seg av muligheten til å opptre i Oslos mangfoldige stuer. Nettopp for å promotere seg selv i byen han selv er så glad i.

Ordene er knappe, og skjærer gjennom høyttaleren med mannens nasale stemme:
– Jeg er helt alene, nettopp kommet hjem fra jobb og vil se på TV.
– Det passer ikke så bra, nei, men den er grei, responderer Vegard like blid.
– Nei, beklager. Men lykke til!
Et snev av dårlig samvittighet trenger gjennom og mykner opp den strenge stemmen.
– Takk skal du ha. Ha det bra! Vegard fortsetter like jovial som før han ringte på.

De brune øynene leter etter neste ringeklokke. Vegard mister ikke motet så lett. Dessuten vet han at han er en musiker som er verd å vie tiden sin til. Det har han fått flere bekreftelser på.

Medieinteresse

Mediene har fattet interesse for trubaduren som spiller fra dør til dør. Han har en markedsføringsstrategi utenom det vanlige, noe folk åpner øynene for: Noen som er annerledes. Noen som er litt rare. Noen som skiller seg ut fra resten av samfunnet. De som sperrer opp øynene fremfor å smalne dem av skepsis, åpner også gjerne hjemmet; mange ønsker Vegard velkommen over dørterskelen av ren nysgjerrighet.

Dette er noe Vegard ser nytte i. Nå er målet å løfte minikonsertene til nye høyder og utvide horisonten – og kanskje komfortsonen – ytterligere. I håp om å innhente en bredere fanskare, skal han til sommeren holde en Norges-turné. En turné også utenom det vanlige, hvor han sover over hos de han opptrer hos. For en mann med trang økonomi, ser han på dette som en spennende opplevelse.

Selv om Vegard ikke tjener noe på konsertene, har han allerede erfart de frivillige publikumenes ønske om å gi noe tilbake. Ikke nok med at de åpner hjemmene sine for ham. Noen har til og med spurt om han vil bli over til middag, og andre har gitt penger. Noe Vegard ikke takker nei til.

Ved andre forsøk på callingsystemet, svarer en dame litt brydd over høyttaleren at det ikke passer så bra. Hun sliter trolig med å få lagt barnet sitt, da stemmen hennes drukner i barneskrik.

– Duru-duru-duu, lyder det hissig fra ringeklokken. Igjen.
– Kødder du? sier den mannlige stemmen, etter Vegards tredje introduksjon.
 Den åpner dørene til et eventyr syv etasjer opp, i toppen av boligbygget. Alle gode ting er tre.
– Ja, da får du bare bli med opp da! svarer han vennlig. Smilet synliggjør seg gjennom hans lattermilde stemme, mens han låser opp ytterdøren til bygården.

Minikonsert

Navneskiltet på døren forteller at Vegard er i ferd med å spille for Endre Vestvik, som viser seg å være en frilansytende film-klipper og manusutvikler, iført dress og joggesko. Boende i en strøken leilighet, med kontor der stolen er byttet ut med en tredemølle, vendt mot vinduene i skråtaket. Ut i vinterkvelden skimtes Radisson Plaza og andre lysfylte bygninger som gløder fra Grünerløkka og ned mot sentrum.

Endre har tørkestativet fullt av nyvaskede boksere og ingen giftering. Trolig en ambisiøs kar for sin hatt. Og åpenbart positiv til nye ting og opplevelser.

Vegard plukker opp gitaren fra etuiet han har båret på ryggen, og setter i gang. Minikonserten åpnes med låta Når drøm blir til liv. Endre filmer med telefonen, og lytter med hele hodet. Han nikker i blant og myser med øynene, selv om det er dempet belysning. De mørke, rufsete brynene heves av begeistring hver gang Vegard treffer de lyse, krystallklare tonene.

Stua er fylt med to mennesker – én musiker foran én tilskuer. Allikevel skapes stemning som kan tilfredsstille et helt selskap.

Stemmen går høyt og lavt. Vegards røst er presis og klokkeren, med et typisk Stavanger-preg i seg. Gatetrubaduren oppfører seg som en ekte stjerne. Lever seg inn i musikken og forsvinner dypt i sin egen verden mens han lukker øynene. Fingrene glir lett over gitarstrengene. Notene blandes til en lekende melodi som samsvarer Vegards fantastiske stemme og rommets harmoni. Endre følger nøye med mens han fortsatt filmer med mobiltelefonen.

Konserten rundes brått av med låta Fra Gud til Satan. Den er rytmisk hurtigere, og fyller leiligheten med et ekstra trøkk.

De nyter begge hvert sekund av konsertens andre – og siste – låt. Det er tydelig at Endre er overrasket. Han hadde trolig ikke sett for seg tirsdagskvelden ende i en minikonsert spilt av en tilfeldig fyr som ringte på døren. Og at denne såkalte musikeren skulle vise seg å være begavet med gullstrupe, sjokkerte ham kanskje mest.

Vegard senker gitaren, mens han forklarer at alle hans selvskrevne tekster og egenkomponerte låter, er fiktive. Han er ikke religiøs på noe plan.

Denne minikonserten gikk over all forventning. En minikonsert. Vanligvis vil en tro dette er et kleint prosjekt. Men ikke med Vegard som entertainer. Han gjør det så naturlig. Hele han er så naturlig. Selv etter flere radiointervjuer og økt interesse fra mediene, er han fortsatt den han alltid har vært.

Møtte frykten

Én ting er forandret: Han er ikke like sjenert som han en gang var. Etter å ha stått ansikt til ansikt mot sin frykt, opptrådt på skoleavslutninger og begynt å komme mer ut med musikktalentet sitt, står han nå igjen sterkere, og rikere på erfaring. Og ett skritt nærmere drømmen sin: å opptre under Hove-festivalen sommeren 2014.

Endre takker for intimkonserten, og ønsker Vegard lykke til videre i karrieren. Han vet det kanskje ikke selv der han står i døråpningen og tar farvel. Men filmen han nettopp lagret på mobilen som han så fint holder i den vinkende hånden, vil i fremtiden være en film gull verd.