Ingen kattemor

Veterinær Tone Varegg kastrerer og steriliserer katter som aldri før. Likevel har kattepopulasjonen eksplodert og dyr blir satt på omplasseringsgårder daglig.

Nålen borrer seg igjennom den tynne, elegante kattehuden. Veterinær Tone Varegg sitter med de gjennomsiktige brillene ytterst på nesetippen og stirrer ned på den bedøvde katten. Full fokus, ingen usikkerhet, ikke en gang et lite rykk av tvil på den kalde hånden. Hun vrir nålen og trekker den sakte ut før hun presser den inn igjen på nytt. Sakte lar hun det som er i sprøyten krype inn i det som snart skal være et åpent hull i buken til den tigrete katten.

– Kan du sende meg en skalpell nummer to, spør Tone imens hun titter opp under i fra det grønne hårnettet som dekker de brune lokkene. Assistenten, en yndig jente med et hint av uskyldighet ved navn Tanja, tripper bort til det avlange skapet som er stappet med ulike typer medikamenter, bomull og tråder. Hun trekker ut en skalpell og åpner den over et metallbord dekket av en grønn operasjonsduk. Det sylskarpe mordvåpenet lander mellom pjanger, sakser og gassbind. Tanja traver rundt bordet og setter seg foran katten. Hun åpner munnen dens og sjekker pulsen ved å holde tungen mellom langfinger og tommel.

Tone skjærer en skarp linje nedover buken. Det er ingen tvil, dette har hun gjort mange ganger før.

Overpopulasjon

– Oi sann pus, du ha i alle fall nok fett, humrer Tone bak munnbindet. Hun skjærer gang på gang til man kan se rett ned i magen på det vesle vesenet. Tone forklarer at det er kun en god ting at eieren til Missy har bestemt seg for å sterilisere henne. Det er en liten pris å betale for å slippe p-piller og kattunger. Det er nok katter i Norge fra før, og populasjonen har vokst kraftig de siste årene. I 2011 anslos det at det var 750 000 katter i Norge, hundretusen flere enn det var tre år tidligere.

Selv om det er flere og flere som ser nytten i å kastrere og sterilisere kattene sine, er likevel overtallet stor. Dog de fleste katter i Norge har en eier, er det veldig mange av dem som er såkalte låvekatter eller hyttekatter. De er som regel halvtamme og forlates gjerne når sesongen er over. Da må de klare seg selv.

– Ofte hører man historier om katter som blir forlatt langs veien eller prøvd bli kvitt på andre måter. Tanja vrir seg på stolen imens hun stadig sjekker verdiene på katten.

– Det mest utrolige jeg har hørt om, er historien om et ektepar som hadde med seg katten sin i et kattebur når de skulle på kjøpesenteret. Etter at det hadde parkert, tok de med katten og buret og rett og slett satte den ved søppelkassen ved inngangen. Deretter gikk de bare. Det de ikke viste var at alt ble tatt opp på film, forteller Tanja.

Det er ikke sjelden man hører historier av denne typen. Katter som ingen vil ha. Omplasseringsgårdene er smekk fulle og det virker som flere omplasserer nå enn før. Det bekrefter Foreningen for Omplassering av Dyr.

Chipping; kattens beste venn

Tone stikker fingrene dypt ned i Missy, som ligger med vidåpne øyne og stirrer dødt rett frem. Katter har ikke samme lukkerefleks som mennesker, og må derfor ha salve i øynene når dem er under operasjon. Det ser mest ut som gult verk som siver ut av øyeeplene. Samtalen flyter videre og det gjør latteren også. Den triller over hele veterinærklinikken og smitter både ansatte og kunder. Tone forteller videre at det ikke alltid er eieren som forlater katten, men katten som forlater eier.

– Selvsagt ikke med vilje, skyter Tone fort inn, men katter roter seg lettere bort enn det for eksempel en hund gjør. Tone bruker håndbaken til å dytte brillene litt lengre opp på nesen. Hun forteller videre at katter egentlig ikke har en veldig god koordinasjon, og det er derfor de ofte blir funnet i nabolaget, uten at katten har klart å komme seg hjem. Noen blir også bare borte, som forsvunnet fra jordas overflate. Noen av dem blir påkjørt, imens andre kan ha blitt spist av større rovdyr eller blitt tatt av dage av andre katter. Tone sitter med begge pekefingrene ned i kattens buk og snakker uanfektet, tydelig og høyt.

– Chipping av dyrene er den tryggeste måten å få tilbake katten på, uansett om den er stein dau eller sprell levende.

Den ivrige veterinæren fisker opp en eggstokk. En eim av rått kjøtt fyller rommet. Hun tar en saks med flate ender og fester den på den slibrige eggstokken, som ligner mest på en blodfylt, feit meitemark. Tanja og Tone snakker sammen. Først om de forskjellige typene operasjonstrådene, deretter om kattunger igjen. Tone sukker før hun forteller at folk dessverre ofte ser på gratis kattunger som verdiløse. Hun har selv solgt kattunger tidligere og de har gått som varmt hvetebrød.

– Jeg tror det er en trygghet at folk betaler en symbolsk sum. Jeg chipper alltid dyrene mine, inkludert kattungene jeg solgte. Det kan nok være at man får tak i mer seriøse dyreeiere når man har lagt litt selv i katten. For ikke å nevne at kattungene hadde partyfarger. Det hjalp nok bra, ler Tone og smiler til den blåkledde assistenten.

‹‹No more babies for you››

Fingrene går over kattens buk som en pianospiller på et klaver. Hun klipper over og stenger av, syr blodkar og knytter igjen så stramt som mulig. Det er en veløvd kunst og hun syr buken igjen med kors -og madrassting.

– No more babies for you. Tanja ler. Man må ha en grov form for humor eller en galgenhumor uten sidestykke for å kunne jobbe på et sånt sted. Det er den eneste måten å ikke la alt som skjer her på å gå innover deg selv. Tanja og Tone snakker om ‹‹Psycho Bella›› som var inne på klinikken i forrige uke. Navnet forklarer seg selv. Det gjør også de oppklorte beskyttelseshanskene som henger inne på oppstallingsrommet.

Magen til Missy er snurpet igjen med tråd og lim. Nå mangler det kun et stikk i nakken med en chip og en heldekkende bodydrakt. Tone trekker den hudfargede beskyttelsesdrakten over den slappe kroppen til Missy og forbereder henne til å våkne fra den kunstige søvnen.

Missy blir aldri en kattemor, men kommer til å ha et langt og godt liv uansett. Og hvem vet, kanskje hennes sterilisering kan gjøre livet bedre for de kattene som allerede finnes.