Ikke en sur mine

Et lite steg til venstre og Ali ville aldri kommet til Norge. Men her sitter han – 26 år etter at det smalt.

Et lite steg til venstre og historien ville vært en annen. Det ville ikke vært noe intervju på en rolig lørdag i Bergen, ingen Ali Hani i Norge. Livet til libaneseren ville ikke vært som det er. Men Ali tok ikke et lite steg til venstre. Han gikk rett frem og utløste en mine, begravd bare noen centimeter under bakken.

I møte med Ali Hani Kadri er det umulig å forestille seg hva han har vært i gjennom, eller de fysiske følgene det har hatt. Født og oppvokst i Libanon har han hatt en oppvekst preget av krig, fattigdom og usikkerhet.
Sittende i sitt hjem i Bergen kan han fort fremstå som en helt vanlig nordmann. Hvis du har øynene lukket. Språket er flytende og dialekten gir ingen hint om noe annet enn en norsk bakgrunn, men hvis du åpner øynene, er det ingen tvil. Den slags svart hår og lys brun hud har vi ikke på disse kanter. Og så er det navnet da.

-Ja, Ali Hani Kadri skriker ikke norskt.

Han stryker fingrene gjennom den tjukke manken og smiler.

-Jeg kan huske da min eldste datter skulle få besøk av en venninne da hun var liten. Venninnens mor ringte på forhånd for å avtale tid. Da de senere stod på døren og jeg åpnet opp, så moren ut som hun hadde sett et romvesen. Det var tydelig at hun ikke hadde fanget opp i telefonen at det var en araber hun snakket med.

Ali ler av minnet og lener seg godt tilbake i sofaen. På teppet på gulvet krabber det rundt en liten tulle med svart hår og store brune øyne. Det er Ali´s yngste datter, Maria. Det er hele 21 år mellom det yngste og eldste av Alis tre barn. Nesten ett år gammel har hun snart mestret evnen til å stå oppreist på egenhånd, men i dag finner hun god hjelp i å holde seg fast i sin fars ben. Det er det høyre og det står støtt som en stokk.

- Du kan knipe så mye du bare vil, jeg kjenner det ikke.

Et liv i krig

For å forklare må vi 26 år, og vel så det, tilbake i tid.
Ali Hani Kadri er født og oppvokst i en liten landsby sør i Libanon. Her vokste han opp med åtte søsken og sine foreldre. Faren var ansatt i den libanesiske armé og moren var hjemmeværende. Da Ali var bare seks år brøt det ut borgerkrig i landet som tidligere ble kalt Midtøstens perle. En stor spenning mellom de ulike religiøse gruppene i landet, gjorde hverdagen farlig og usikker for befolkningen, og i 1978 ble det sendt fredsbevarende styrker fra FN, til området Ali bodde i. Til tross for dette valgte den israelske hæren å gå inn i landet, kjent som Midtøstens slagmark, for å kjempe sin krig mot Syria. Turen gikk rett gjennom Kadri-familiens hjemby, som ligger på grensen til Israel, og sendte familien på flukt. Det gikk 21 år fra denne dagen til kampene tok slutt og Israel trakk seg ut fra landet.

-Det var et liv jeg ikke ville ønsket for min værste fiende. Vi flyttet til utallige byer i løpet av de første årene. Vi bodde hele familien i en kjeller uten størm og innlagt vann, over lengre tid. Det var ikke trygt å gå noen steder og vi mistet mange familiemedlemmer.

Alis ansikt blir synlig dystert når han forteller om oppveksten. Han puster tungt og sitter lenge i stillhet før han forsetter.

-Det går egentlig ikke ann å forklare hvordan det er. Det kan bare oppleves. Vi hadde så lite. Ingen lyspunkt i hverdagen. Små barn skal ikke oppleve å se noen dø, eller komme hjem til huset sitt og finne det i ruiner.

Ali reiser seg og tilbyr en kopp te. Det er helt forståelig at en liten pustepause er nødvendig når man graver i gamle minner. Han tar turen inn på kjøkkenet og lille Maria ser sitt snitt til å fange oppmerksomheten til undertegnede. Hun smiler og ler, helt uvitende om hennes fars historie og de spor den har satt.

Da det smalt

Tilbake i sofaen får samtalen en litt lystigere tone. For gode minner fra hjemmlandet finnes også.

-Jeg ble fort kjent med de norske FN-styrkene. De hadde base like oppi fjellet fra landsbyen og var alle veldig sosiale mennesker. Da jeg ble eldre begynte jeg å jobbe for dem. Den perioden er en av de beste i mitt liv. De gav meg kallenavnet Ali Baba og ble veldig glad i meg, og jeg i de. Jeg hjalp å bygge helikopterplass, fraktet varer og gjorde ærend.

Det var på et av disse ærendene det gikk galt.

-Jeg var på vei til en annen del av området for å kjøpe en stereo for en av soldatene. For å komme meg dit måtte jeg krysse en israelsk kontrollpost. Kontrolleringen av biler, mennesker og varer tok svært lang tid. Vi kunne ble stående i flere timer og jeg valgte derfor å gå meg en tur i veikanten. Det var mange mennesker som gjorde det samme, men jeg gikk ikke mer enn noen få meter før det smalt.

Et lite steg til venstre og historien ville vært en annen. Det ville ikke vært noe intervju en lørdag i Bergen, ingen Maria krypende på gulvet, ingen Ali Hani i Norge. Livet til libaneseren ville ikke vært som det er. Men Ali tok ikke et lite steg til venstre. Han gikk rett frem.

-Jeg husker ikke så mye fra de første sekundene etter det smalt. Det jeg kan huske er å komme til bevisshet, høre skrik rundt meg, se ned og oppdage at det ikke lenger er en fot der. Bare et opprevet bukseben og blod. Masse blod.

Ali trekker pusten og ser ut i rommet. Han ser ikke sint ut, ikke opprørt eller bitter. Han ser selv hvor viktig den eksplosjonen var for hans liv i dag.

-Jeg kaller det skjebnen.

I dag antas det å ligge rundt 360 000 miner igjen i Libanon. Miner var et hyppig brukt våpen blandt både Israel og Syria. Selvom hensikten er å skade fienden, er det nesten uten unntak sivile som rammes av miner.

Den minen Ali tråkket på kostet ham det høyre benet. Han ble kjørt til et sykehus og det ble gjort en amputasjon rett under kneet. Han drar opp buksebenet og viser et ben av plast.

Hadde det ikke vært for hans vennskap med de norske FN-soldatene ville han ikke kunne vist frem noen protese. Dette er ikke vanlig kost for minerammede i Libanon. Men FNs løpegutt skulle tjene på sitt lystige humør og vennlige vesen. Soldatene han hadde jobbet for brukte ikke lang tid på å få kronerullingen i gang da de hørte at Ali var skadet. De samlet inn 15 000 kroner for å få Ali til Norge. De betalte flybillett, opphold og ringte rundt til protesemakere i hele landet. I Bergen fikk de napp. Her var det noen som var villig til å gi den 20 år gamle libaneseren en protese til en verdi av 20 000, helt gratis.

-Ikke bare det, men de fikk meg inn på en rehabliteringsbolig som var like viktig for livets utfall som minen var.

For på boligen jobbet Trine. Og med Trine kom livet i Norge. Ali ble i Bergen, fikk barn og startet sin egen bedrift. Han lever i dag den strake motsetningen til hva livet ville vært hadde han blitt i hjemlandet. Han smiler bredt og ler.

-Hadde det ikke vært for den minen, ville jeg nok vært en olivenplukkende gjeter.