Ridderen fra løkka

Bistandsorganisasjonen Forut redder mennesker hver dag. Generalsekretær Morten Lønstad (55) har vært aktiv i organisasjonen i over 20 år, uten å ha mistet verken nattesøvn eller perspektiv. Solen omkranser det lille hovedkontoret i Gjøvik. Kontorene er tomme – det eneste jeg hører er lystig prat mellom Morten Lønstad og kollegene hans. Jeg er litt nervøs. Men han ser meg med en gang jeg trer ut i gangen, og det vennlige ansiktet bryter ut i et smil.
–  Der er du, ja!
Humøret hans er smittende. Idet vi setter oss ned på kontoret hans stråler solen gjennom de gardindraperte vinduene. Han myser bak de brillekledde øynene og ser på meg – det er ikke bare jeg som har spørsmål å stille.
–  Så det er du som skal grille meg i dag? Studenter er visst ikke så skumle som jeg trodde, gliser 55-åringen.
Og med det er jeg ikke nervøs lenger. Nå er det min tur til å stille spørsmål.

–  Jeg mister ikke nattesøvnen selv om jeg ser hva menneskene i prosjektlandene våre opplever. Vi jobber for å gjøre situasjonen bedre for dem – du avfinner deg med hvordan det er etter hvert. Det verste er å se at folk ikke greier å finne en fredelig løsning på problemene, forteller Lønstad.

55-åringen har lang fartstid i Forut, og startet å arbeide innenfor informasjonsfeltet i 1988. Skal vi tro ham selv har veien derfra og oppover vært nokså brokete – i løpet av de 20 årene har han blant annet arbeidet som stedlig representant i Sri Lanka i to og et halvt år. Likevel håper ikke Lønstad at han har forandret seg som følge av arbeidet sitt. Snarere tvert imot.
–  Jeg håper jeg er det samme mennesket nå som jeg var i starten av karrieren min. Men det er jo vanskelig å si – alle mennesker bør ha mulighet til å utvikle seg, både personlig og samfunnsmessig. Men når du ser slummen i India, krigsofre i Sierra Leone… det er klart det gjør noe med deg.
Blikket hans møter bordplaten. Det er sannhet i ordene hans.

Distanserer seg fra elendigheten
Under det nesten tre år lange oppholdet i Sri Lanka har Lønstad sett flere av de verste skyggesidene ved den tilsynelatende evigvarende interne etniske konflikten i landet. I nesten 30 år har det eksistert en maktkamp mellom tamilene (Liberation Tigers of Tamil Eelam) og regjeringen. Den offisielle våpenhvilen fra 2001 har siden blitt brutt gjentatte ganger. Lønstad tror problemet ligger i mangelen på en politisk løsning – og det nærmest ikke-eksisterende håpet om fred.
–  Tallene man ser er ikke bare statistikk. Når man ser problemene som er så fjerne for oss i praksis, familier som har mistet barna sine, mennesker som ikke har tilgang til rent vann, barn som bor på søppeldynger… Man blir ikke stolt av å være fra et rikt land.

Lønstad myser igjen i det en solstripe fanger øynene hans. Han møter blikket mitt – seriøsiteten i ordene hans viser at dette ikke er første gang han har tenkt denne tanken. Han bryter stillheten sakte, men sikkert.
–  Disse menneskene lever veldig enkelt og av veldig lite, og det gjør deg selvfølgelig både forbanna og oppgitt til tider. Men det er nok mest fordi du vet at du ikke kan redde alle.

55-åringen retter seg opp i stolen; konklusjonen er bittersøt. Han lot meg ikke komme for å snakke om sine gode kvaliteter eller sine veldedige bidrag til menneskeheten. Ansiktet hans utstråler en ydmykhet – humanitære bidrag til tross. Han gjør bare jobben sin. Og han gjør den godt.

Sterke minner
Minnene fra det to og et halvt år lange oppholdet i Sri Lanka er mange; de fleste gode, med et par unntak som virkelig har gjort inntrykk på ham. For det er ikke synet av mennesker i slummen eller krigsherjede mennesker som gjør mest inntrykk når det er en del av jobben din – det er opplevelsene som kommer tett innpå deg som sitter.

–  Et minne jeg husker spesielt godt er fra en dag vi skulle dra på besøk til byen Vavuniya, begynner Lønstad.
Kroppen heiser seg opp fra stolen, og øynene er mer intense. Opptatte av å fortelle. Nok en gang folder han hendene.
–  Denne byen grenset til et sted der borgerkrigene i Sri Lanka var veldig alvorlige på det tidspunktet – selvmordsbombing var ikke unormalt der nede. Delvis på grunn av min egen dårlige planlegging var vi en time forsinket, som kan bety mye i et land som Sri Lanka. Når vi kom frem til et postkontor, som var rett før byens sjekkpunkt, møtte vi på masse sykebiler og totalt kaos. Det tok lang tid før vi fikk vite hva det dreide seg om.
Blikket borer seg ned i bordplata. Det tar noen sekunder før han bryter stillheten i rommet. Øynene er energiske igjen.
–  Vi fikk vite at en bombe hadde gått av i postkontoret en time før. Da vi egentlig skulle vært der.

Lønstad smiler og flytter øynene mot vinduet. Lar solstrålene møte fjeset idet han ytrer ordene.
–  Vi ble fortalt at dette var det ekte Sri Lanka.

Tror ikke på tall
Men mye har skjedd siden han dro fra Sri Lanka. I 2005 tok han over sjefsstolen for Terje Heggenes, og møtte en helt ny hverdag – som for Lønstad tilsvarer drømmejobben.
–  Det finnes ingen dårlige sider ved jobben min – heller utfordringer. Det er lett å bli personlig preget, men vi kan aldri bli for personlig involverte. Jeg prøver å fokusere på helheten i lokalsamfunnene – det gjør det lettere å holde prioriteringene i orden.

Og det virker som at han har prioriteringene i riktig rekkefølge. Familien kommer først; kone, barn og barnebarn. Ingen tvil. Sine egne kvaliteter er derimot vanskeligere å ordlegge.
–  Jeg tror jeg er flink til å kommunisere. Det må man være i jobben min – det å kunne snakke med alle typer mennesker er det viktigste elementet i hverdagen min.

Men det er rart med det. Selv identifiserer Lønstad seg mer med mannen med det enkle livet på løkka enn livet de dresskledde styretoppene i organisasjonene lever. Han smiler.

–  Jeg blir ikke handlingslammet når jeg møter mindre heldige mennesker – ingen kan leve likt. Og energien de fleste av disse barna har… vi snakker ekte livsglede over det å være til. Barn i det rike verdenssamfunnet deler ikke samme begeistring, forteller 55-åringen.

–  Jeg tror på ressurser – ikke på økonomi og tall. For når alt kommer til alt… hva vil det egentlig si å være fattig?