Per-spektivet

Grand Prix-rappkjeft Per Sundnes reiste til London for å se Norge fra en ny vinkel.
– Folk kan kalle meg Store Studio-Per, Homo-Per , GP-Per, Programleder-Per, men jeg er bare Per. Jo flere prefikser jeg får, jo mindre verdt er de.
Per Sundnes prater. Han prater som en foss. Vi møtes på den urbane kafeen Tekethopa på St. Olavs Plass i Oslo – et lite steinkast fra Per og samboeren Tore Lengrens leilighet.
Det er mandag, og senvinteren viser sine siste barske byks – men Per er strålende fornøyd. Han har akkurat ankommet fra det han kaller en ”studietur” i Malmø, der han så Maria Haukaas Storeng opptre i det svenske Grand Prix.
– Jeg vet ikke om jeg skal skrike gråte eller le. Sverige er lysår foran oss når det gjelder produksjon, men vi leverer bedre i år. Entusiasmen rundt det svenske Grand prix er enorm, og hele bransjen har fått med seg Alexander Rybak.
Hva tror du om Rybak?
– Alexander kommer til å bli den neste store norske stjerneeksport.
Du er ikke redd for å skru opp forventingene?
– Når Kjetil Andre Aamodt og Lasse Kjus står på startstreken tenker de ikke at de skal ende på 7. Plass. Det tenker jo selvfølgelig at de skal vinne! Norge mangler vinnerkultur i kulturlivet!

Hadde tid
Da jeg tre dager i forveien snakket med Per for å få avtalt intervjuet ble jeg spurt ”hvor lang tid trenger du?” I en viss beskjedenhet, og i iver etter et ja fra den aktuelle programlederen svarte jeg ”minst en halvtime”. Deretter angret jeg meg litt. En halvtime er alt for lite, men forhåpentligvis hadde Per god tid. Da han imidlertid trykket meg i hånda på Tekethopa var hans første hele setning – ”jeg blir hentet om nøyaktig en halv time. Det går vel greit?” ”Ehm – så klart”, nærmest hostet jeg opp. Frustrasjonen var urokkelig. Men heldigvis, Per satt fortsatt under lyskronene på Tekethopa en time etter håndtrykket.

– Ler av pressen
Det er ikke lett for en stakkars journaliststudent å skulle intervjue en journalist på størrelse med Per Sundnes. For selv om han prater – så prater han ikke alltid om de tingene jeg prøver å få han til å prate om.  Per er flink til å vri poengene, og temaet om hans og Tores homofile forhold blir elegant vridd over til temaet Grand Prix.
– Folk skal ikke ha noen interesse av hva jeg og Tore gjør på fritiden, hvordan vi har det og hvordan det ser ut hjemme hos oss.
Hva synes egentlig Tore om å bli dratt inn i rampelyset sammen med deg?
Per lener seg tilbake og krysser armene. Slik gjør han når det er noe han ikke liker å prate om.
– Tore synes det er greit. Det gjør ikke noe.  Men – vi ler av at pressen løper etter for å ta bilde. Tore er en høyst ordinær samboer uten noe å fortelle.

Måtte lære om sin bakgrunn
Den karismatiske 43-åringen vokste opp i Bodø, hvor han i ung alder studerte journalistikk og jobbet som pleiemedhjelper. Han drømte tidlig om å reise til London for å studere – en drøm han etter hvert valgte å realisere.
– Jeg ble veldig opptatt av England og punken. Om det var fordi de var radikale eller pønka seg husker jeg ikke. Jeg hadde en svoger som leste musikkmagasinet MME – det eksisterer fortsatt. Jeg begynte å lese det og tenkte – dit skal jeg!
Per endte opp med å studere Film og TV ved London Institute i den engelske hovedstaden. Studietiden beskriver han som ”genial” – I London lærte han alt om TV-produksjon og hadde forelesere fra BBC. Han fikk også et perspektiv på ting.
– Det sosiale rundt det var viktig. Jeg lærte at Norge var en liten sølepytt, men også at Norge og nordmenn er høyt respektert i utlandet. Jeg skjønte hvor stor Henrik Ibsen er og at Mari Boine er vår største artist, sier han, og fortsetter:
– Jeg var nødt å sette meg inn i min egen bakgrunn. Jeg kunne ikke sitte rundt middagsbordet å ikke vite noe om Edvard Munch og Henrik Ibsen.
Endret oppholdet i London følelsene dine for hjemlandet?
– Jeg måtte ut for å bli stolt av Norge og forstå hva som er viktig i livet. Privilegiet med å bo i et av verdens beste land, på så mange måter. Jeg forsto raskt at Norge er en velferdsstat.
Hva husker du best fra tiden i London?
– Miksen av høy- og lavkultur, sanseinntrykk fra hele verden og vuggen til min egen favorittkultur – pop og rock.

– Stjerner er helt vanlige mennesker
Karrieren på TV-skjermen startet i 2002 da Per begynte som medprogramleder i Anne Lindmos Store Studio.
– Det var aldri noe mål å jobbe på TV-skjermen. Jeg skulle egentlig jobbe bak kamera.  Det var det jeg utdannet meg til i London, sier han.
Karrieren ble alt annet enn bak kamera. Opp gjennom årene har han intervjuet etablerte stjerner som Bono og Madonna. I 2006 ledet han nobelkonserten i Oslo Spektrum samens med Sharon Stone. De store stjernene beskriver Per som ”helt vanlige mennesker”.
I januar 2007 gjorde han for alvor sin inntreden som programleder på norske TV-skjermer, under Grand Prix-delfinalen i Alta.  Siden har den norske Grand Prix vært Per Sundnes sin post. Han var også kommentator under Eurovision i 2007 da Guri Schance røk ut i semifinalen.  I fjor gikk imidlertid kommentatorjobben til Nitimens Hanne Hoftun, og til våren er det Synnøve Svabø sin tur.
Er du skuffet over å bli fjernet?
– Jeg er ikke fjernet fra jobben som Grand Prix-kommentator, det er det media ikke skjønner – Jeg er programleder! Hvis du fikk valget mellom å være kommentator eller programleder, hva ville du valgt? Jeg synes å være programleder i Grand Prix er den gjeveste jobben du kan få i NRK.

Liker å undervise
Per er kjent for sin munnrappe stil. Han har tidligere uttalt ”du kan ta en Bodø-væring fra Bodø, men du kan ikke ta Bodø fra en Bodø-væring”.  Opphav og identitet er viktig.
– Jeg møtte en gang en drosjesjåfør som sa ”Tusen takk for at du har beholdt dialekten din”, sier han, og lener seg forover med albuene spikret i bordplata.
– Ingen får lov å bannes så mye på TV som meg. Man kan tillate seg mer når man er en meter høy og fra Bodø.
Skal du fortsette å banne på TV, eller har du andre drømmer?
– Jeg er her for et par år, men blir nok å skifte beite. Jeg underviste en del før jeg begynte i media, og underviser fortsatt innimellom. Ingenting er så morsomt som å undervise!