Tamburinmannens gullhjerte

8. juni 2009 17:29 av Turid Lykseth Wik 

willy-shanti-9Willy Shanti har opplevd tyngre motgang enn de fleste. Kanskje er det grunnen til at han elsker livet og menneskene så høyt.

Willy Shanti rister den våte snøen av den sorte bereten. Afrikaneren deler ut klemmer og smiler sitt harmoniske, omsorgsfulle bestefarssmil. Den livsglade musikeren er åpen, også om Hiv-smitten han bærer.

Shanti er født i Kampala i 1953. Han var 19 år da Idi Amins terrorregime tvang han til å forlate hjemlandet Uganda. Det var et år etter militærkuppet. Diktatoren var i gang med å kaste ut landets 35 tusen indere.

— Jeg hadde folk etter meg, blant annet fordi faren min er fra India. Etter en periode på rømmen fikk jeg kontakt med FN. Jeg kom til Norge som flyktning i 1972, forteller han udramatisk.

Shanti hørte ikke noe fornuftig fra familien eller vennene sine hjemme på ti år. Brevene ble lest, sensurert og tolket etter makthavernes forgodtbefinnende.

— Vi måtte være veldig forsiktige. Jeg var redd for hva som kunne skje dem. Det var vanskelig, tonen i stemmen hans er alvorligere nå, men den første triste biten er over.

Forståelse og sympati
Shanti lener seg ørlite framover. Han blir ivrig. Praten begynner å handle om møtet med Norge på 70-tallet. Han lurer på om nordmenn kanskje var mer medfølende; og på en annen måte, i de årene. Flyktningene ble i hvert fall møtt med forståelse og sympati.

— Vi ble godt mottatt den gangen. Allerede ved frokostbordet den første dagen kom en sosialarbeider. Hun kjørte oss ut for å handle vinterklær. Språkkurs fikk vi også med en gang, to timer hver dag de første tre månedene.

Etterpå går turen til arbeidsformidlingen, som den gang faktisk formidlet arbeid. Shanti får napp med en gang. På en syltetøyfabrikk. Han skrur lokkene på syltetøyglassene, men jobben er betalt. Det er ikke en praksisplass. Han blir kjent med nordmenn som har jobbet på stedet i 25 år. Kollegene lærer afrikaneren norske kutymer.

— I de første pausene tok jeg fram røykpakka, og delte ut til hele arbeidsstokken. Kameratene fortalte meg at pengene jeg tjente var mine, han flirer i skjegget.

Ungene husker han godt. De pekte. “Se en neger!”, kunne de rope. Noen ville bort og kjenne på huden. Sjekke om han var ekte. Men Shanti står fast på at det handlet om en naturlig og åpen interesse.

— De syntes vi var spennende. Jeg opplevde det aldri negativt. Det var en konstruktiv nysgjerrighet, understreker han.

Vendepunktet
19-åringen sveiser plattformer til ekkofisk på Aker mekaniske i Oslo. Han tar jobber som stallgutt og rideinstruktør, og sesongarbeid på turisthoteller. Han lærer masse, reiser rundt og blir kjent med steder mange nordmenn knapt nok vet finnes. Alltid står en kontaktperson klar.

En sosialarbeider i Drammen får spesiell betydning. I samtalene med henne finner Shanti ut at han heller vil sitte på den andre siden av skrivebordet. Han begynner på sosialfaglig linje. På Buskerud folkehøyskole møter han også Sissel. Paret etablerer seg i Asker i 1976. Shanti arbeider på Dikemark sykehus. Samtidig leser han til artium på kveldstid. I august samme år blir Maria født.

Da Shanti består eksamen i 1978 søker han sosialhøyskolen og får plass. Tre år senere kommer sønnen Martin til verden.

Hjelpearbeider i Uganda
I 1986 ender ekteskapet i skilsmisse. Fire år senere reiser Willy Shanti med Røde Kors til hjemlandet Uganda. Han jobber med foreldreløse og etterlatte barn fra familier rammet av Aids. Shanti forelsker seg i en lokal kvinne som er involvert i prosjektet. Hun blir gravid. Han reiser i forveien til Norge. Kjæresten skal komme etter og føde her på grunn av komplikasjoner under svangerskapet.

— Hun skulle komme i september. I august dør de begge to, smilet er borte.

Året er 1997. Willy Shanti reiser til Uganda for å begrave sin kjæreste og sitt ufødte barn.

Verden stopper opp
— Livet var ikke godt. Jeg var så deprimert. Jeg gjorde mye rart. Drakk. Ga blaffen. Det var nok da jeg ble smittet. Jeg knulla det vel på meg. Men jeg har ikke brukt tid og ressurser på å finne ut eksakt hvordan det hendte. Det ville ikke hjulpet på noe som helst.

Tre år tar det før Shanti får beskjeden. En lungebetennelse fører til et opphold på Ullevål sykehus. En blodprøve får verden til å stoppe opp. Uten snev av bitterhet forteller han videre.

—  Det var bare helt sprøtt. Jeg hadde en ny kjæreste, en sykepleier. Jeg fortalte det til henne og to tidligere kjærester. Alle tre ble selvfølgelig testet. En var positiv. Vi avtalte at vi skulle støtte hverandre, men mistet kontakten.

Arrestert og mistenkt
Han holder blikket fast og forsetter historien. Den blir sterkere. Et år går. Det er sommeren 2001. Plutselig en dag får han politiet på døra. Shanti arresteres og etterforskes for brudd på straffelovens paragraf 155: For med viten og vilje å ha utsatt noen for Hiv-smitte. Papirer, brever og dokumenter fra legeundersøkelser, alt blir beslaglagt.

— Jentene må ha slått seg sammen, sier han kjølig.

Saken blir henlagt etter bevisets stilling over et år senere. Willy Shanti har snakket ut med jentene i ettertid. Han er ikke bitter.

— Jeg angrer ikke på noen ting jeg har gjort. Hvis ikke de tingene som har skjedd meg hadde hendt, ville ikke jeg vært den jeg er nå.

Shanti sprudler ikke over av lykke der han sitter i kroken på Stargate – puben ved Vaterlands bru. Til gjengjeld utstråler han en sjelden ro og trygghet. 55-åringen har forsonet seg med livet sitt og erfaringene det har gitt. Han har aktivt valgt å være seg selv, fullt og helt.

— Jeg lyver ikke. Jeg vil slippe å måtte tenke meg om før jeg sier noe. Jeg er klar på at det jeg gjør ikke er noe mer, eller noe annet. Hvis noen tolker eller tillegger mine handlinger skjulte motiver, er det dem som skaper konflikter. Jeg fremmer ikke meg selv som et problem. Men sannheter må også sies.

Frank Znort Quartet
Før Shanti finner ut om smitten han bærer, blir han kjent med noen karer i Gamlebyen. Frank Znort Quartet er en gjeng semiprofesjonelle musikere.

— Jeg begynte som gjesteartist da jeg møtte bandet i 1998. Etter en stund ble jeg fast medlem. De har vært en kjempestøtte for meg. Alltid har de tatt meg for den jeg er. Ingenting endret seg med Hiv-statusen, det varme smilet er tilbake igjen.

Navnet Tamburinmannen kommer fra opptredene med Znort. I ti år har tradisjonen vært å spille konsert hver søndag, etter felles middag og øving. Willy synger noen sanger og spiller ellers tamburin. Vennegjengen har nylig sluppet plata Könsliga Kalsongar og arbeider med ny innspilling. Shanti har også et soloprosjekt på gang. Han håper å få gitt ut EPen sin i løpet av året.

På scenen i Kampala
I 2005 drar jazzpopdansebandet til Uganda. På lasset har de et filmteam. Dokumentaren heter selvfølgelig Tamburinmannen. Den følger Shanti og Frank Znort Quartet på spillejobber i og rundt Kampala.

— Det var en kjempeopplevelse. Brage, en av gutta, traff ei jente der. De har giftet seg og fått en sønn, Shanti virker en anelse stolt.

Filmen viser rørende gjensyn med en sliten mamma. Det er ikke bare sønnen som klemmes og koses. Vennene fra Oslo omfavnes etter tur. Kanskje er det fra moren sin Shanti har arvet evnen til å bli så glad i mennesker.

Det er under dette besøket han forteller familien i Afrika om Hiv-smitten. Mor og seks brødre tar alle imot den tunge beskjeden. Etterpå ringer han datteren sin i Oslo. På sitt udramatiske vis forteller han: At det gikk greit.

Oldefar
Da Maria blir mor som 18-åring er Shanti i Uganda som hjelpearbeider.

— Det var jo litt rart. Samtidig må jeg si at det ligger i familien å få barn tidlig.

Han er fast bestemt på å bli oldefar også. Barnebarnet er allerede tenåring. Hun er blond. Shanti gleder seg til å se hvordan genene slår ut i fjerde generasjon . Kanskje blir det en med indisk utseende. Han tror barn av blandet opphav er sterkere både fysisk og psykisk.

— De vet at dem er litt annerledes helt fra starten av. Det gir dem en tydeligere identitet og gjør dem mer motstandsdyktige mot diskriminering, Willy Shanti snakker av egen erfaring.

Comments

En kommentar to “Tamburinmannens gullhjerte”

Kommentarlinker

Se hva andre skriver om denne artikkelen...
  1. [...] i Tanzania og på Zanzibar. Når turneen er over, og resten av bandet drar hjem, skal Sef Foyn og Willy Shanti tilbake til Uganda og Super Star Brass Band med flere instrumenter i bagasjen. Sammen skal de legge [...]