En sprakende Dylan vender tilbake

8. juni 2009 15:06 av Heidi Lauve Hanssen 

Helt magisk ble det ikke da legenden Bob Dylan besøkte hovedstaden for 18.gang

Som forutsett var Oslo Spektrum spekket til randen av tilskuere da Bob Dylan igjen gjestet byen. Konserten denne siste onsdagen i mars virker forutsigbar, dog interessant på de fleste. Store deler av publikum består av den trofaste fansen som later til å ha ventet lenge på denne kvelden. Men noen store overraskelser får vi ikke. Bob Dylan leverer det vi ber om, men ikke stort mer enn det.

På vei inn på scenen hilser verken bandet eller hovedpersonen selv på de fremmøtte. Arroganse? Kanskje, men samkjørte er det i hvert fall. Alle er kledd i svart og det hele ser planlagt ut. Ja, som et storband. Kommunikasjonen forholder seg henholdsvis en vei, men mot kveldens slutt velger de heldigvis å erkjenne at også publikum er til stede.

Noen spennende opptreden utover det vanlige er det ikke. Oslo Spektrum har på sin side ikke tatt i bruk verken storskjermer eller finurlige sceneutbroderinger. Alt er svart og enkelt. Dette er en ide som i teorien virker spennende og utfordrende, fordi det er artistens oppgave å gjøre disse utsmykningene overflødig. Men på sine sene år kan en ikke kreve stort annet enn musikk av Dylan. Bob Dylan er her for å prestere, ikke underholde. Derfor virker opplegget til Oslo Spektrum noe tørt. Det hadde hjulpet med noen storskjermer, så en faktisk hadde sett denne fantastiske artisten på bakerste rad. Dessverre virker deler av publikum noe skuffet. Sceneutsmykningen er tørr og kjedelig, dog hva en hadde forventet.

Etter flere lydmessig dårlige konserter på repertoaret for Oslo Spektrum, forventet i hvert fall ikke undertegnede noe annet denne gang heller. Lydnivået er satt særdeles lavt, og er i tillegg til tider sprakende. Til tross for at publikum på grunn av dette ikke fikk gi ifra seg den applauderende takknemligheten enkelte så ut til å sitte inne med, virket ikke alle helt bevisst på den lydmessige nedturen. Det er jo Bob Dylan som står på scenen.

Mesteparten av tiden gjemmer Dylan seg bak keyboardet på høyre side av scenen. Til stor glede for de fremmøtte begir han seg heldigvis ut på noen utflukter til midten av scenen for de kjente partiene med munnspill. Stort lenger enn dette ser han ikke ut til å ville være i fokus. Utover kvelden virker det som om humøret til legenden selv lysner. Til tonene av hans klassikere letter han på dansefoten og vi kan nesten skimte et smil.

Det er stort fokus på de gamle slagerne denne kvelden. Og akkurat her redder Dylan og co seg inn. Han er og blir en mester i låtskrivning. Gamle klassikere som «Blowin’ in The Wind», «Like A Rolling Stone» og «It’s Alright Ma, I’m Only Bleeding» gjør at publikum kan prise seg mette og fornøyde på vei hjem.

Stengt for kommentarer.