Jakten på hybelkaninen

De dukker opp når du minst venter det. De samler seg sammen og gjemmer seg godt. De formerer seg som – ja – kaniner. Norges mest forhatte husdyr nekter å dø.

Dypt inne i sofaens mørke kjeller skapes det et merkverdig barn. Lik kaniner av kjøtt og blod fødes han blind og naken, men straks han får litt støv rundt kroppen, starter ferden ut i verden. Med litt hjelp av mor lufttrekk og far statisk elektrisitet tar han sine første snublende skritt. Jaktsesongen er i gang. Uten en lyd sniker han seg rundt etter mat. Livets mål: å bli større. Hans mage knurrer når han inntar sitt første måltid; døde hudceller. Cellene blir sugd inn i kroppen, mens neste måltid planlegges. Han trenger ikke å bevege seg langt før pappa trekker med seg en godbit til poden. Hybelkaninen og loen fra menneskenes utgåtte tøfler dras mot hverandre. Han rekker ikke engang å takke pappa for middagen før loen er fortært med den størse glupskhet. Større, og full av selvtillit kryper hybelkaninen inn mot vegglisten. Rykter sier at det skal være støvparty der i kveld. Mamma følger han helt til inngangen. Der finner han Henne. Han vet med en gang at de passer sammen. Hun har grått, krøllete hår som dekker hele kroppen. Smuler fra gårsdagens Grandiosa sitter som klistret til bakhodet. Slank som en anorektisk supermodell. Hun snur seg straks han kommer, og svanser bortover. Vekk fra han. Instinktivt følger han etter på avstand. Han kan ikke forklare det, men en uimotståelig kraft river han mot henne. Når hun treffer hjørnet, stopper hun opp. Sakte nærmer han seg den unge frøkenen bakfra. Med hjelp fra pappa omslutter han henne uten å si et ord. Søskenkjærlighet. Det står i stein at de skal være sammen resten av livet nå. De to. Pluss alle andre som blir tiltrukket av deres allianse. Her i hjørnet skal de bo, her i hjørnet skal de dø.

Dagen måtte komme. De visste det begge to. Først skjønte de ikke hva som skjedde, men hun hadde sett det før. Den gangen hadde hun blitt spart, men hennes brødre og søstre ble fanget av det mektige, fuktige masseødeleggelsesvåpenet. Hun visste ikke hva som skjedde med fangene, men hun visste at det var menneskene som hadde oppfunnet dette torturinstrumentet. De kalte det “mopp”. “Moppen” dras med store bevegelser rundt i nabolaget. For å slippe unna må de gjemme seg. I håp om å bli usynlige kaster de sin støvete kropp inn bak det ene sofabeinet.  Her ligger de helt musestille, mens drapsmaskinen fortsetter sin etniske rensing.

Først begynner det å regne. Deretter kommer syndefloden. Et varmt, vått teppe slår ned, og haler dem nådeløst avgårde. I et basseng av hybelkaninblod møter våre helter sin våte grav. Et kort liv blir skylt ned i kloakken, men i sofaens svarte grotte blir nye kaniner fostret opp. Dette er hybelkaninenes ubarmhjertige livssyklus.

Hybelkaninens matvaner
En hybelkanin er en ansamling av diverse avfallsstoffer. De består stort sett av tekstilfibre som har blitt vevd sammen til en dott. Selv om hybelkaniner er kjøttetere, så er de ikke kresne i matveien. Insekter, og insektdeler er gjerne et populært valg, men de fortærer like gjerne plantedeler, alger og pollen. Hvis du røyter eller flasser, så spiser kaninene også opp dette med stor lyst. Når hybelkaninen er fryktelig sulten, men ikke finner noe den liker, så spiser den omtrent hva som helst. Alt fra sagflis, muggsopp og eksskrementer fra insekter til små krystaller blir da slukt i et jafs. Favorittretten er allikevel forskjellige tekstilfibre fra ulike klesplagg. Den elsker rett og slett bomull, ull og syntetiske fibre. Alle disse rettene er gjerne garnert med støv før de går ned i gapet til kaninen. Det er lett å skjønne at hybelkaninen ikke hadde overlevd uten oss mennesker. De fleste av disse saftige matrettene, kommer direkte fra oss. For ikke å utrydde disse små skapningene, må vi derfor huske på å legge igjen nok mat før vi drar på en lang ferie.

Hybelkaniner generelt tåler ikke synet av hverandre. De er ekstremt sky, og vil helst ikke bli sett av noen(noe). Når to – eller flere – hybelkaniner treffer på hverandre, ender det som regel i tragedie. Å være gode naboer er ikke noe som passer dem. Derfor tyr de som oftest til kannibalisme. Også i hybelkaninens verden, er det den sterkestes rett som gjelder. Dette er grunnen til at man ofte ser to kaniner som er flettet sammen  i en evig lenke, noe som lett kan mistolkes med kjærlighet. Hvem som eter hvem er derimot ikke alltid like lett å finne ut av.

Hybelkaninens ypperste egenskap er å fordufte sporløst. Dyrene elsker å gjemme seg i de mørkeste og trangeste avkrokene de kan finne.Dette er en selvforsvarsmekanisme som ligger dypt begravd i deres DNA. De har ingen angrepsvåpen mot større fiender, og ettersom de er et ettertraktet bytte, gjemmer de seg når faren truer. Noen vil allikevel si at hybelkaninens har et angrepsvåpen, nemlig at de kan være astma- og allergifremkallende. At kaninene kan være sykdomsbærere skyldes nok i tilfelle deres spesielle diett.

Kaninene skyr sol og lys som om det skulle ha vært en mopp. Grunnen til at de holder seg unna lyset er fordi det er menneskenes territorium. De er livredde for oss. Noen ganger sniker de seg ut i vårt domene, men hvis det først kommer noen, så flakser de fort tilbake til gjemmestedet sitt ved hjelp av lufttrekk. Hybelkaniner kan faktisk fly om de blir vettaskremte. Ikke veldig langt, men på kortere distanser flyr de over gulvet som luftputebåter.

Bevegelsesmønstre
Det er ikke lett å bevege seg uten bein. Derfor er hybelkaniner avhengig av hjelp fra lufttrekk og statisk elektrisitet. Lufttrekket hjelper dem over lengre distanser, mens statisk elektrisitet suger dem det siste stykket mot mat med ulik statisk ladning. Dette er også et viktig poeng mot at hybelkaniner skal være hjemme alene. Uten (menneskelig) bevegelse i rommet vil nemlig ikke statisk elektrisitet oppstå så lett. Før en ferietur er det derfor viktig at et vindu eller lignende står oppe. På denne måten kan luftvirvlene assistere kaninene i å fange mat. Dette fører ofte til underlige bevegelsesmønstre. Det kan for mange virke som om kaninene gjerne tusler rundt i ring, uten mål og mening. Sannheten er at de ikke får lov til å bestemme hvor de skal vandre på egenhånd. Dottene er rett og slett nødt til å følge luftens lover. Mange vil faktisk si at hybelkaniner er avhengig av lufttrekk for å bli født og for å overleve.

Til slutt ender alle hybelkaniner opp på samme sted, i forskjellige bakevjer. Dette kan beskrives som hybelkaninenes gamlehjem. Hvis en hybelkanin har vært heldig nok til å slippe unna alle angrep fra menneskeheten, blir dette siste stopp. Her har de ikke mulighet til å komme seg unna før mannen med ljåen (moppen) innhenter dem. Hverken lufttrekket eller den statiske elektrisiteten kan hjelpe dem her. Bakevja blir derfor en jammerdal hvor hver dag er en dag nærmere døden.

Hybelkaninmord
Som nevnt er hybelkaniner livredd oss mennesker. Og med god grunn. Vi i menneskerasen bør skamme oss. Vi er ene og alene ansvarlig for forsøket på å utrydde denne stakkarslige rasen. Hvert år blir milliarder av hybelkaniner nådeløst revet vekk fra gulvene våre. Det virker som om vi tror at siden vi er med på å skape kaninene, og lar dem bo sammen med oss, har vi også rett til å drepe dem. Vi føler oss som guder når vi kan bestemme over liv og død, noe hybelkaninene smertelig har fått oppleve. Det verste med denne hybelkaninmassakren er mediedekningen. Ikke med et eneste ord blir dette massemordet omtalt i avisene. Et kjapt hybelkaninsøk på VG-nett får opp stusselige fire artikler. I den første artikkelen blir både hybelkaniner og pusekatter beskrevet som astma- og allergifremkallende, og de får også skylden for dårlig inneklima. I den andre artikkelen forteller Ole Petter Nyhaug, leder i analysebyrået Univero Fishnet, at jakten på hybelkaniner ikke er så populært i førjulsstria. Nyhaug legger ikke engang skjul på at hybelkanindrap er en folkesport. Den neste artikkelen er derimot den mest graverende. Her forteller Anne Beathe Kristiansen, daværende leder av senterungdommen, at hun er imot ulv, men “først og fremst mot hybelkaniner.” Dette er et sjokkerende sitat fra et nett-møte, og viser nordmenns fryktelige holdning til denne uskyldige dotten. Ingen av artiklene som kom opp omhandlet hybelkaninenes dystre drapsstatistikk. Norske medier er rett og slett ikke interessert i dette temaet.

Mennesker er hybelkaninens eneste naturlige fiende, og vi bruker et digert arsenal av våpen for å få has på de vesle dyrene. Noen er mer humane enn andre, men mopp eller klut dunket i vann og såpe er nok blant det verste. Å få en flom av kokende varmt såpevann over seg er alle hybelkaniners mareritt. Drukningsdøden er trolig den verste måten å si farvel på for hybelkaniner. I tillegg blir de jo gjerne skylt ned i kloakken etter døden. Ikke en verdig grav. Selv om tørrmopp foretrekkes av mange mennesker, så er det ikke like populært blant hybelkaninene. Dottene føler seg ofte lettere beklemt når denne tingesten blir trykt ned oppå dem. Da foretrekker de heller å bli skuffet opp av kost og feiebrett, og sluppet pent ned i en søppelkasse. Som regel er det også mere mat på et feiebrett, og en søplekasse er jo et mateldorado. Turen til søppeldynga kan jo også bli en trivelig affære, ettersom de fleste hybelkaniner ikke har beveget seg mer enn et par kvadratmeter i hele sitt naturlige liv. Når de først kommer frem til dynga blir det allikevel slutt på moroa. Støvsugere er trolig hybelkaninens favorittvåpen. De ender tross alt opp på dynga i alle fall, men med en støvsuger kan de hvertfall ha det ltt moro først. At hybelkaniner er lettskremt er nevnt tidligere, og den høye lyden fra støvsugeren hjelper ikke på. Allikevel er det som en berg- og dalbane når de blir sugd opp gjennom munnstykket og spyttet ut i et matlager. I dette rommet kan kaninene nyte sine siste dager med et vell av forskjellige matre(s)tter.

Hybelkaninrasens store fordel, og grunnlag for overlevelse, er den voldsomme formeringsraten. Nye hybelkaniner fødes hele tiden, og selv om de er helt utryddet, kan de gjenoppstå av seg selv. Menneskelig bevegelse, lufttrekk, statisk elektrisitet og bakevjer fører til at hybelkaniner ikke kan utryddes fullstendig. Hvertfall ikke med dagens teknologi. Rasen lever dermed videre, uanfektet av menneskenes voldsomme herjinger.

En vakker dag tar de kanskje en grusom hevn.

(Kilde: Frode skjold og 6b ved Ulsmåg skole i Bergen: årets nysgjerrigper 2003, Wikipedia, VG-nett)