– Farmor vil dø, og hun ønsker min hjelp

Thereses farmor har hatt et langt og lykkelig liv på Grünerløkka. I dag har hun en ødelagt hofte, dobbeltsidig hjerneslag, og er ikke til å få kontakt med.

Under landsmøtet sist helg fastslo Fremskrittspartiet, som første norske parti, at de støtter aktiv dødshjelp. 19 år gamle Therese Svendsen håper det ikke tar lang tid før resten av partiene, og Norge følger etter.

Høsten 2004 ble Thereses 78 år gamle farmor veltet over ende av en stor hund. I dette fallet knakk hun begge håndleddene og en hofte. To år senere fikk hun dobbeltsidig hjerneslag etter en operasjon. Nå vil Therese ende farmorens lidelse ved eutanasi, også kjent som aktiv dødshjelp.

– Jeg vet mange er imot det, men for farmor er dette det beste, sier det unge barnebarnet.

Thereses farmor har alltid vært en aktiv dame, og vært glad i friluftslivet. Hver sommer besteg hun ett eller annet fjell i Norge. Siste var Gaustatoppen sommeren 2004. Hun var også mye ute i den lille hagen sin, og hver vår var hun den første som gikk rundt barbent i gresset i Sofiebergparken. Egen hest hadde hun også.

– Farmors store skrekk er å være til bry for andre, og ikke kunne nyte livet. Nå har hun lagt i en seng i snart to og et halvt år. Hun har liggesår, og stor problemer med å puste. Hun kan ikke gjøre noen ting selv, forteller Svendsen.

Siden fallet har Thereses farmor spurt om hjelp til å dø.

– Og ikke kunne beveges seg normalt, ikke kunne ta turer i fjellet, ri, eller gå turer i parken er ikke noe liv for farmor, forklarer Svendsen.

– Etter farmor hadde operert hoften var det en lang vei for å trene seg opp igjen. Noe farmor følte hun var for gammel – og sliten for. Hun prøvde derfor å sulte seg i hjel. Det førte kun til at hjemmesykepleien var ekstra oppmerksomme på henne, de gav henne ekstra medisiner som skulle innholde vitaminer og annen næring hun måtte trenge. Etter hvert sluttet farmor å ta dem også. Noe som gjorde at hun falt mye, hun slo derfor opp hoften, og måtte igjen operere den, forteller Svendsen.

Operasjonen gikk fint, men i etterkant fikk 78-åringen dobbeltsidig hjerneslag, barnebarnet tror det kan komme av alle fallene, og forklarer at hun stadig så farmoren med kul i panna.

– Det er klart når farmor var så underernært som hun var at det var lett å bli uoppmerksom. Hun dunket hode i skapdører, snublet og bommet på stoler når hun skulle sette seg, sier Svendsen.

Har skrevet livstestament

Thereses farmor er medlem av Foreningen Retten til en verdig død. Hun tegnet medlemskapet straks etter hun ble veltet av hunden. Therese selv hjalp farmoren med å skrive et såkalt ”livstestament”. Testamentet går ut på at ved innemelding i foreningen får du tilsendt ditt personlige testament. Dette testamentet bekrefter at det ikke skal settes inn ekstraordinære midler for å holde deg i live. Hvis en person som følge av en uhelbredelig sykdom, eller ulykke ikke lenger vil kunne få noen bevisst livs opplevelse. Heller ikke hvis et fortsatt liv vil være forbundet med store og varige smerter, eller sterk og vedvarende svekkelse og hjelpeløshet. Dokumentet er utformet i samarbeid med, og akseptert som en gyldig viljeserklæring av Den norske Legeforening. Testamentet må attesteres av to vitner.
I tillegg til dokumentet sender foreningen også ut årlige lommekort som den enkelte bør bære med seg. Dette lommekortet er “beviset” på at en person har tegnet et ”livstestament”.
Ettersom det ikke er lov med aktiv dødshjelp i Norge, teller ikke dette testamentet for 78-åringen, i alle fall ikke enda. Noe Thereses far er glad for.

– Jeg tror det ville blitt altfor lettvint dersom aktiv dødshjelp var lov i Norge. Eutanasi er å overskride en absolutt grense i forhold til livets verdighet og hellighet. Fremskrittspartiet mener at folk skal kunne få velge ”en verdig avslutning på livet”. Men det er ikke uverdig at mennesker må igjennom smerte og svekkelse før døden, eller at man trenger hjelp av andre til å klare ting. Jeg syntes det hele virker som en økonomisk prioritering av Fremskrittspartiet, for velferdsstaten vil spare mange penger dersom de ikke trengte å ta seg av eldre og syke, men heller ende livet deres, forteller han.

Ingen andre i familien støtter 78-åringen i ønsket om å dø. Therese syntes det er direkte slemt å holde henne i livet.

– Jeg vil så gjerne la farmor slippe smerten, jeg vet hun lider. Selvfølgelig blir det utrolig trist når hun dør, uansett måte. Men jeg føler hun ble borte for flere år siden, og at jeg allerede har mistet henne, avslutter Svendsen.