En hjelper i nød

3. juni 2009 21:16 av Linda Yvonne Bekkevold 

En skadeskutt vinge til tross, navigerer hun med fast hånd mellom misfornøyde kunder, forventningsfulle politikere og slitne medarbeidere.

Foto: Linda Y. Bekkevold. Unni Bjørseth navigerer i Nav.

Foto: Linda Y. Bekkevold. Unni Bjørseth navigerer i Nav.

En hjørnecafè gjemmer seg mellom en stor togsentral og en enda større varemesse i Lillestrøm. Luften ute er kald og klar, og dagens lys har tatt kvelden bak snørike åser. Inne er det like varmt som chilipepperen avbildet på menyen. I en stor sofa sitter Unni Bjørseth, en god halvtime før avtalt tid. Hun sitter med ryggen inntil veggen og utsikt mot Rælingen kommune, hvor hun både har bosatt seg, og jobber som Navleder. Overgangen fra å jobbe på et mindre trygdekontor har bydd på større utfordringer enn hun var forberedt på.

– Det har vært en vanskelig tid, men det er en årsak til det. De har kjørt for mange endringsprosesser samtidigVi jobber mye for brukeren, og føler oss maktesløse når det skjer feil. Men vi gir oss ikke, og er takknemlig for dyktige og stabile medarbeidere. Det er heldigvis ikke mange som har sluttet hos oss.

Bjørseth lener seg tilbake. Den hvite blusen og lysegrå buksen har hatt en like lang dag som det hun har hatt, men de bærer ikke særlig tegn på det. Den korte hårsveisen rammer inn et mykt ansikt fritt for sminke, men med to små brilleglass sveiset sammen, over nesen. Hendene har hele tiden ligget sammenfoldet i fanget hennes, men så tar hun seg på den ene skulderen med et skjevt uttrykk i ansiktet.

Nyttårsaften noen år tilbake kjørte Unni og mannen sparken tilbake etter å ha bivånet rakettregnet over Trysilhimmelen. Isen var ikke mye til hjelp, og et komplisert benbrudd førte til krykker og en vond skulder som nettopp har blitt operert. Likevel jobber hun, riktignok ikke fullt men nok til å få gjort det viktigste.

- Når jeg hinket rundt, pleide jeg å si at jeg var på studietur i helsevesenet. Jeg ble mer ydmyk av å være på den andre siden. Når man er frisk blir hverdagslige vaner en selvfølge. I dag er jeg bare glad for å kunne gå. Men nettverket gjennom å ha en jobb er uvurderlig. Selvfølelsen blir bedre og man blir sosialt sterkere.

Sjef og mor
Som leder tar Bjørseth ansvar for de ansatte, hun er glad i mennesker, og mener det er en viktig forutsetning i sitt fag. En kollega forteller at Unni kan jobbe til sent på kveld, men likevel komme med overraskelser som kake eller elggryte til alle, dagen etterpå. Bjørseth synes det er viktig å ha det bra sammen, uansett hva som skjer. Alle kan ha forskjellige meninger og alle kan gjøre feil. Men det er ingen feil som er for store til ikke å kunne rette opp igjen, det viktigste er å ta en beslutning, mener hun.

- Jeg er veldig glad i jobben min, men det er mine to sønner som er min største bragd i livet. Jeg hadde tre mål før jeg gav slipp på dem. De skulle klare å lage mat, vaske tøy og ha et fornuftig forhold til penger. Mitt gode forhold til deres utvalgte er vel godt nok bevis på at jeg nådde de målene.

Oppveksten i Oslo
I Trysil for over femti år siden ble Unni hjulpet til verden av sin egen farmor. To år senere flyttet hun med mor, far og lillesøster til Oslo, ved siden av botsfengselet. Gikk de forbi, kunne de oppleve at fangene vinket, og spurte hvordan livet var på utsiden. Det synes hun var greit, skumlere var det med alle uteliggerne. I ung alder skjønte hun ikke hvorfor noen valgte å sove på gaten.

- Vennene mine og jeg kunne noen ganger slenge litt ufine bemerkninger for så å løpe avgårde. Det var veldig morsomt helt til en dag hvor en av dem kom løpende etter. Det var da jeg lærte at det fantes mennesker som var mindre heldigstilte.

De siste årene Unni gikk på Sandaker skole, var hennes beste. Den gangen var det vanlig å gå bare to år før man gikk ut i jobb, men en viljesterk Unni hadde større mål.

- Jeg var tidlig klar på at jeg skulle fullføre alle tre årene, jeg ville ta eksamen og få papirer på det jeg hadde lært. Siden har jeg tatt mye etterutdanning i arbeidslivskunnskap, det nye velferdsstudiet og kvinner i ledelse. Det har vært viktig for meg.

Hun fikk etter hvert jobb på Oslo trygdekontor. Mannen hennes, som også er fra Trysil, fant hun i hovedstaden før de bosatte seg i Rælingen 1973. Da første sønnen kom, fikk hun avslag på deltidsjobb, og endte opp som vaskehjelp på forskjellige sykehus. I 1978 kom hun over en stillingsannonse som vikar på hjemmekommunens trygdekontor.

- Jeg glemmer ikke det jobbintervjuet. Jeg hadde på meg en gul sommerkjole som jeg hadde sydd selv. Jeg følte meg så fin, men etterpå var jeg redd for at de skulle synes jeg hadde kledd meg for pyntet. Heldigvis fikk jeg jobben.

Privatfoto. Bjørseth er også veldig glad i å reise, her er hun på Kreta.

Privatfoto. Her koser Bjørseth seg på kreta.

Venn og bestemor
Noen av Unnis beste venner er syklubben, men selv om hun har sydd mange av sine egne klær, har ikke det vært på klubbens faste møter. Da er det mye god mat med like mye god skravling.

- Når jeg er sammen med dem, er jeg veldig god til å slappe av. Vi har kjent hverandre i over tjue år og jeg stoler 110 prosent på dem.

Et vanskelig 2008 har hindret mye etterlengtet sosial omgang, men Unni ser lyst på fremtiden. Hun gleder seg til å begynne å trene igjen, og reise på varme ferieturer sammen med familien og gode venner.

- Du vet, i forhold til jordens lange levealder, er livet vårt bare et lite drypp i det hele. Det er viktig å gjøre det beste ut av det.

Unni reiser seg sakte og får på seg den tykke jakken. Utenfor kommer mannen hennes for å kjøre henne hjem. Det er sent på kveld og hun må tidlig opp til et viktig møte dagen etterpå.

Privatfoto. Bjørseth med sitt barnebarn Dennis, som gir henne en selvlagd gave.

Privatfoto. Bjørseth med sitt barnebarn Dennis, som gir henne en selvlagd gave.

Men en time senere tikker det inn en melding på mobilen.

-Den viktigste delen av den lille fritiden jeg har, glemte jeg å si. Det er å få være bestemor og tid sammen med DENNIS. Vi koser oss, leser, leker og drar på turer. Vennlig hilsen Unni.

Stengt for kommentarer.