Mannen med det store hjertet

Han har vist hele Norge hva lidenskap er. Han er en mann med hjertet i hånda. Hele livet til Adil Khan er styrt av følelser fremfor fornuft.

Adil Khan er bare 29 år, men er allerede en pensjonert danser. Nå er han den vise mannen vi kan se på TV hver fredag i beste sendetid. Adil gir tilbakemeldinger rett fra hjertet til de unge, håpefulle danserne som dommer i Norske Talenter. Er det fordi han selv har kjempet med ryggen mot veggen at han vet så inderlig godt hva de tenker når de står på scenen?

– Det er jo det jeg sier da; blod, svette og tårer og trening. Man må kjenne den kjærligheten fra dypet altså, fra innerst inne i hjerte og sjelen og alt må henge på greip. Da må du bare kjøre på, kjøre på og kjøre på. Min oppskrift har vært at jeg har brukt negativ energi og gjort det om til positiv. Jeg har hatt motgang hjemme med familie eller ute med skolevenner eller ting og tang. Istedenfor å la det gå innpå meg har jeg dratt å danset det ut. Jeg hadde et behov for å vise at jeg kunne: Jeg er ikke som dere sier, jeg kommer til å få det til. Jeg er bra og jeg skal noe sted i livet. Det har på en måte gjort at jeg har fått en ekstra dimensjon og evne til å jobbe hardt, tror jeg. Altså, min suksess har handlet om å slå tilbake og bevise, sier han.

Fra underdog til konge
Kjærligheten til dansen fikk han inn med morsmelken, at dansen skulle være levebrødet forsto Adil  som 16-åring. Siden har han danset seg inn i manges hjerter, gjennom talentkonkurransen «Dansefeber».

– Jeg var på en måte underdogen fra ganske tidlig av i «Dansefeber». I finalen, når det var 16 stykker igjen, var jeg den eneste som ikke hadde gått på danseskole. Så jeg har på en måte gått den veien selv som deltagerne, i Norske Talenter, går. Jeg vet nøyaktig hva de føler under hele prosessen på detaljnivå. Jeg vet hvor nervøse de er, hvor glad de kan være, hvordan det kan føles å kanskje drite seg ut på scenen,  hvilke følelser du har rett før du skal på scenen og hvilke følelser du har i det du kommer av scenen. Så jeg føler veldig med de. Det tror jeg gir meg en annen dimensjon, at jeg på en måte føler. Jeg har peil på ting som de andre kanskje ikke har, siden jeg har vært med på et sånt konsept selv. Så jeg tar liksom det med i regnstykket mitt når jeg gir tilbakemeldinger, føler jeg.

Vil designe livet
Tiden Adil Khan brukte på å bli en god danser var tung. Ikke alle hadde troen på dansen som levevei, men han nektet å gi seg.

– Folk kjenner meg for det jeg har gjort etter dansefeber, men de vet jo ikke hva som er gjort før det. Og det er jo det som har vært det ekte danselivet. Det danselivet hvor du har null kroner, hvor du ikke har et treningssted og hvor du faktisk kjemper da. Hvor du må bruke omgivelsene og folk rundt deg for å få lov til å drive med det du elsker å gjøre og ha motgang og den passion og kjærligheten du har for noe som er så sterk at du bare gir faen, sier han.

Det er også dette han vil huske den dagen han skal død.

– Folk lever på autopilot og de blir på en måte styrt automatisk av ting rundt dem og av tankemønster, men det er ikke sånn det er for meg. Jeg har lyst til å designe hvordan livet mitt skal være. Når jeg er døende på slutten her så skal jeg smile og se tilbake og tenke: Yes, jeg gjorde alt, jeg turte alt og jeg tok ikke hensyn til at:  «Å, hva kommer dem til å si eller hva kommer de til å si».

Foto: Ulrik Imtiaz Rolfsen