Grusomhetens dukketeater
30. april 2009 16:03 av Åsa Nord
Skremmende sterkt om seksualisert vold og tenåringsdrap.
På en pinnestol midt i rommet sitter en mann og ler forlegent mens publikum setter seg, som en keitet tenåringsgutt. Ikke lenge etter håndterer han en pandadukke som på bestialsk vis voldtar en ung gutt. En gutt han nettopp har drept. Det intime lokalet fylles av en ubehagelig og trykket stemning.
Historien er hentet fra en grusom virkelighet. Stykket Jerk bygger på Dennis Coopers roman om seriemorderen Dean Coril. På 1970-tallet drepte Dean et tyvetalls unge gutter i Texas med hjelp fra de to tenåringene David og Wayne. David fungerer som historiens fortellerstemme, og rekonstruerer noen av de makabre historiene.
Skuespiller Jonathan Capdevielle trakterer alle stykkets karakterer ved hjelp av 5 hånddukker. Hans sjarmerende franskengelske aksent understreker det uskyldige, gutteaktige. Men med sin egen stemme skaper han også stykkets uhyggelige lydkulisser. Som lyden av kniven som igjen og igjen hogger inn i tenåringskroppen.
Den virkelige hendelsen ligger langt tilbake i tid. Tematikken er likefullt aktuell i dag. Ordet ”skolemassakre” er blitt allment kjent, og det er ikke mer enn noen dager siden det var like ved å gå fryktelig galt på en skole i Harstad.
I tillegg kan vi spørre oss selv hvor langt vi egentlig har kommet i aksepten av fremmed seksualitet. Publikum får det rett i fleisen; Heftig homoerotisk tenåringssex, blandet i en cocktail med vold og drap. En ubehagelig opplevelse. Billedgjort av en skuespiller som sitter bare et par meter fra sitt publikum med slevet rennende fra munnen, gjør det ikke mindre frastøtende.
Regissør Giséle Vienne klarer med Jerk å presentere kompleksiteten som ligger til grunn når unge mennesker begår uforståelig voldelige handlinger. Hun får frem den usikre tenåringen. Han som ønsker anerkjennelse og derfor blir revet med og lar seg lede av andre, sterkere personligheter. Men ikke minst konfronterer hun sitt publikum. Kan vi alle kan være bærere av mørke og uhyggelige sider. Klarer Vienne å skape debatt og selvransakelse er det en bonus. Uansett kan ingen unngå å bli kraftig berørt av dette stykket.
