Luksusland –der hvor alt går an

Jeg er på vei til messe. Luksusmesse. Midt i disse krisetider spaserer jeg forbi Bølgen og Moi, mot Grieghallen hvor bergenserne denne helgen har muligheten til å meske seg i luksusfølelse. I parken sitter en eldre dame med østeuropeisk utseende og et slitent pappkrus i hånden. Hun tigger og tar ikke akkurat bølgen. Rundt henne går tilsynelatende lykkelige familier og nyter den luksusen det er å faktisk bli servert lørdagssol i Bergen. Jeg derimot skal på luksusmesse og enser knapt solen bak mine DKNY designersolbriller.

Like før jeg når frem treffer jeg en Megafon-selger. Jeg kjøper alltid Megafon, men denne måneden er studentøkonomien ekstra stram. Takker høflig nei. Så tar den dårlige samvittigheten overhånd. Jeg er på vei til luksusmesse. Han snur og serverer et lykkelig smil når jeg sier jeg likevel vil ha et eksemplar. Bukker, nikker og takker så mye for den lusne femtilappen jeg hadde problemer med å avse. På vei mot luksusmesse.

Hvem er disse menneskene som søker lykken i luksus er det fristende å spørre. Eller man kan velge å snu spørsmålet helt på hodet og heller spørre hvem kan med hånden på hjertet si at de aldri nyter luksusgoder?

Ordet luksus kommer fra latin og Google gir mange millioner treff på ordet. Kunnskapsforlagets Fremmedordbok forklarer betydningen slik; overdådighet, flotthet, overflødighet, overdreven stas, forbruk som overstiger ens levestandard.

Men i dag bruker vi ikke begrepet bare for å snakke om overdreven stas. For noen er det luksus å kunne gå en tur på stien og høre skogens ro. Jeg derimot er kanskje ko-ko som drar på luksusmesse. Hvor luksuriøs bruk av tid er ikke det? Tid er nemlig også blitt en luksusvare. Selv det at jeg tar meg tid til å sitte her og skrive denne kommentaren kan kalles luksuriøst tidsforbruk.

På luksusmessen står luksusbiler, luksusbåter og luksusmøbler på rekke og rad. Lyset er dempet, fargene er mørke og alt ser rent, ryddig og lekkert ut. Det er romslig mellom standene, god plass –rene luksusen! Bortsett fra der hvor det deles ut gratis smaksprøver, for selv luksusfolk stimler som sild i tønne mot det som ikke koster noe.

Jeg tror at også Megafon-selgeren og tiggeren i parken nyter luksus når de har muligheten. Når bladet selger bra og selgeren kan nyte et par nye sko, eller når tiggeren er tilbake i hjemlandet med norske penger som gir rom for et forbruk som overstiger levestandarden slik den ville vært om hun skulle levd av østblokkpenger.

Vi er alle mennesker. Vi liker alle luksus. Men ikke alle går til messe.