Stjerneskudd på dypt vann

23. september 2012 18:03 av Frida Alexandersen 

Plateaktuelle Anana får endelig lage dypvannspop på ordentlig.

- Det blir kjempeskummelt! Det er en kjempestor scene. Jeg skal stå der alene, de kommer ikke til å se meg engang, sier Anniken Jess Iveren lattermildt om morgendagens spillejobb på Sentrum Scene.

Anniken, som går under artistnavnet Anana, har de siste årene jobbet seg opp fra jenterommet og til festivaler som Hove, Øya og By:Larm. Nå skal hun spille på en utsolgt Sentrum Scene som oppvarmingsartist for Seigmenn, og gi ut sin første plate.

Platedrøm
23-åringen fra Nøtterøy begynte for alvor å lage musikk da hun studerte musikkteknologi på NTNU i Trondheim. Nå er hun bosatt i Oslo og i full gang med arbeidet for å gi ut sin aller første plate.

- Det er helt utrolig å få gi ut plate, det har alltid vært en drøm. Det er veldig spesielt, vil jeg si, å gi den ut alene, jeg har jo ikke et band i ryggen, sier hun.

Anniken er stolt, og det han hun kanskje grunn til å være. På den kommende platen har hun kun samarbeidet med to andre, Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh og Erlend Elvesveen fra Bendik.

Selv er ikke Anniken så opptatt av om andre liker musikken hennes eller ikke.

- Egentlig så driter jeg litt i hva andre synes, så lenge jeg blir fornøyd og føler at alt låter riktig, forteller hun.

Dypvannspop
Anniken lager musikk med pianoet sitt og Mac-en sin. Foruten om elektronikatonene, pregeslåtene hennes av en dyp melankoli og et mørke som ikke er å spore i artisten selv. Hos Anniken sitter smilet løst, men det er kanskje ikke rart at musikken blir mørk når hun blant annet lar seg inspirere av filmene til regissør David Lynch.

Anniken har plassert sine mørke, melankolske toner i en helt egen musikksjanger, dypvannspop.

- Egentlig begynte jeg å kalle det dypvannspop fordi jeg ikke er så god på sjangere. Jeg skjønner ikke helt hvor de sjangerne går eller hvor skillet er. Musikken min har mye klang, det høres litt ullent ut, litt som under vann, så da kalte jeg det bare dypvannspop, forteller hun.

Sceneskrekk
Selv om Anniken de siste årene har stått på flere store scener rundt om i Norge, kan det virke som om hun ikke helt har lagt fra seg jenterom-mentaliteten ennå.

- Jeg hadde aldri tenkt at musikken jeg lagde skulle være for andre også, jeg lagde den egentlig bare for meg selv. Det er jo egentlig skummelt å stå på scenen, jeg er egentlig ikke helt skapt til det tror jeg, jeg får sånn sceneskrekk, sier hun.

Samtidig er hun utrolig takknemlig for å få være med på leken.

- Det er jo helt fantastisk at folk har lyst til å høre på musikken jeg sitter og lager på rommet mitt. Det er en eventyrlig følelse.

Stengt for kommentarer.