Blodig kamp og tenåringskjærlighet

20. september 2012 9:54 av Mariann Høgli Grøtte 

«Dødslekene» tar oss med inn i et fiktivt univers som virker skremmende realistisk.

Regissør Gary Ross har satt sitt personlige preg på filmen gjennom gjennom rask klipping og uvanlige vinkler. Foto: Mariann Grøtte.

Regi: Gary Ross.

USA, 2012.
Action/science-fiction.

I filmatiseringen av den første boken i triologien, skrevet av Suzanne Collins, befinner handlingen seg i fremtiden. Tidligere generasjoner har ødelagt jorden. Kun menneskene på kontinentet Nord-Amerika har overlevd. Det nye landet, kalt Panem, består av 13 distrikter. Capitol styrer elleve av distriktene; det trettende gjorde opprør, og ble utslettet. En skjebne hoveddistriktet flittig bruker i sin grå propaganda. For å minne innbyggerne i Panem på hvem har makten, arrangerer de hvert år Dødslekene. Én gutt og én jente mellom 13 og 18 år fra hvert distrikt skal kjempe for livet på riksdekkende tv. Målet er å bli den siste overlevende i tribunen. Når Katniss (Jennifer Lawrence) yngre søster blir trukket ut til lekene, overtar hun søsterens plass. Katniss og bakersønnen Peeta (Josh Hutcherson) reiser ut i en blodig kamp mot de andre distriktene, og hverandre.

Ross fanger elegant historiens budskap, og formidler en brutal historie der vi får innblikk i et samfunn preget av et stort klasseskille. Skuespillerne er troverdige, noe som løfter filmen ytterligere. Fortellingen om en fremtid der direktesendte drap har underholdningsverdi er fullstendig urealistisk ved første øyekast. Men er dette virkelig et umulig scenario?

Regissøren har overført mange av bokens viktigste øyeblikk til letteret – og utelatt noen. Om du klarer å ignorere den uvanlig raske klippingen, kan du glede deg til en fascinerende filmopplevelse.

Terningkast 5.

Stengt for kommentarer.