Skremmende selvgranskning

Endelig var det slippkonsert for Hanne Kolstøs personlige andreplate FlashBlack, som i seg selv er en svart perle. Fredagskvelden på Blå ble også en hit.

Mikrofonen var sparsomtopplyst i varme toner, da den sjarmerende sunnmøringen entret scenen. Uten en eneste overflødig gest, favnet hun lokalet med sin euforiske stemme.

Hanne Kolstø åpnet pent med akustisk gitar, oppfulgt med en lek med synther. Konserten var av det dystre slaget, også i låta La-la-la-la Lovesong. Likevel klarte den å fremkalle gjenkjennende smil blant de over 100 oppmøtte. Dog var det ikke jubel som betegnet konserten. Det var heller nedtrykte følelser som blant annet banket undertegnede sønder og sammen emosjonelt. Men det var kjærkomment. Samtidig murret det i hodet:

Jeg vil ikke bli spist opp av dette.

Derfor var det greit at det sårbare vek unna for den optimistiske låta Carousel. Da forvandlet betongrommet seg til noe mykt og lett, og det rykket i en og annen godfot. Mellom tøffe riff og «You run the carousel, I’m screaming from the top of it», kunne man skimte rå 70-talls post-punk. Modig gjort av en artist som har sin trivselssone i pop og elektronika.

Det bør nevnes at det var en fordel å være plassert nærme scenen. Bakerst satt praten løst, noe som vitner om dårlig kommunikasjon med denne delen av rommet. Det kan ha gjort opplevelsen ubetydelig for noen. Sett bort fra dette, har melankoli sjeldent vært så vakkert.