Storslåtte spesialeffekter og simple karakterer

18. september 2012 19:49 av Frida Alexandersen 

Historien om mannen som var villig til å ofte sitt eget og fem andres liv for å bevise en vitenskapelig teori, har blitt årets Norske storfilm.

Foto: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Distribusjon AS

Kon-tiki er først og fremst en visuell nytelse. Scenen hvor kamera følger Knut Haugland rundt hele flåten i jakten på en hai, er et kunststykke. Slike scener bidrar til å gjøre seeropplevelsen upåklagelig, samtidig som intimiteten på flåten bidrar til å trekke seeren inn i eventyret.

Godt er det at spesieleffektene er gode, for noen av manusforfatter Petter Skavlans valg er ikke like fordøyelige. For eksempel er Anders Baasmo Christensens karakter Herman Watzinger portrettert som en simpel feiging.

I filmen fungerer Watzinger som Thor Heyerdahls motstykke. Heyerdahl selv framstilles som en evig optimist med klokketro på at balsaflåten skal ta mannskapet med til Polynesia i live. Det er ingenting å utsette på Pål Sverre Valheim Hagens skuespillerprestasjon som Heyerdahl, han bærer karakterens stolthet og pågangsmot på en overbevisende måte.

Forholdet mellom Watzinger og Heyerdahl blir imidlertid brukt som et simpelt dramaturgisk virkemiddel. Filmen kunne vært tjent med å fokusere mer på forholdet mellom andre karakterer på flåten. Når seks menn lever oppå hverandre i over hundre dager, er det unektelig mer å ta av. Uheldigvis velger manusforfatter å ofre Herman Watzinger for å skape konflikt og dramaturgi.

Spesialeffektene i Kon-Tiki er storslåtte og bærer historien videre der det mellommenneskelige ikke klarer det.

Terningkast 5.

År: 2012.
Regi: Joachim Rønning og Espen Sandberg.
Med: Pål Sverre Valheim Hagen, Anders Baasmo Christensen, Agnes Kittelsen, Tobias Santelmann.

Stengt for kommentarer.