Løsningen på homo-mobbing

Kristian Imingen Skjellet, 18, vokste opp som homofil i Hamar. Etter lang tid som mobbeoffer har han nå løsningen på problemet mot homofil-mobbing.

Skrevet av Øyvind Olsen

Hvordan var det for deg å vokse opp som homofil i byen?

­– Allerede på barneskolen merket både jeg og de andre elevene at jeg var annerledes. De begynte å kalle meg ting som ”jenta” og ”femi-gutten”, og det gjorde at jeg kun hadde tre venner opp gjennom hele barneskolen. De andre var slemme, de slo, mobbet og stjal fra meg. Ungdomsskolen var mer eller mindre lik, bortsett fra at mobbe ordene ble verre og mer ekstreme. Ord som ”homo” ble slengt rundt meg, og kommentarer som ”vil du ha pikk?” og ”kom og sug meg!” var ikke uvanlige. Da jeg kom av skapet etter er par runder med psykolog, klarte jeg å bygge opp selvtilliten min, og dermed gå med hode hevet. Jeg fikk etter hvert min første guttekjæreste, og folk begynte å respektere meg mer. Det har også vært episoder hvor jeg har gått i byen hvor folk har kommet etter meg for å gi meg juling. Nå som jeg snart er ferdig på videregående har folk virkelig modnet. Ikke bare folkene, men også selve samfunnet. Nå kan jeg trives med meg selv og livet mitt, i motsetning til før.

Hva var vendepunktet for deg?

– Jeg valgte å komme ut fordi det ikke kunne bli noe verre. Jeg stolte på at familien min ville støtte meg og være glad i meg uansett. Da jeg fortalte det til dem sa dem ”Det kom ikke akkurat som noe sjokk Kristian. Det var sannelig på tide, kom så feirer vi!”. Jeg ville også vise at mobberne ikke hadde knekt meg, og på den måten vinne tilbake litt verdighet.

Hvor vanskelig var det for deg å bli godtatt?

– Det var ikke veldig vanskelig. De fleste var ikke veldig sjokkerte, og behandlet meg i grunn ikke noe annerledes enn tidligere. Mobbingen avtok gradvis, og jeg fikk mer tro på meg selv og selvtillit som førte til at jeg fikk flere venner.

Hvordan tror du det ville vært å vokst opp på bygda i stedet?

– Jeg tror dette bygger på det så kalte ”bygde-trollet”. At folk lever tettere innpå hverandre enn i byen. De tror vel kanskje et større miljø gjør at det blir lettere å bli kjent med likesinnede. Selv tror jeg det kan slå begge veier. Jeg mener det kommer akkurat an på menneskene man omgir seg med. Det er tross alt de som utgjør en forskjell.

Hva må til for at det skal være lettere å være homofil?

– Jeg synes det trengs flere ”rosa-tiltak”, hvor kanskje det viktigste er at de setter mer fokus på homofili i undervisningen på skoler. Jeg opplevde selv at det var ekstremt lite fokus på det når jeg gikk på ungdomsskolen, noe som var en del av det som fikk meg til å føle meg utilpass og som en av naturens ”ugjerninger. Jeg er meget sikker på om at fokuset ikke bare hadde lugget på heteroseksualitet, men også homofili mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde det bidratt til at jeg hadde følt meg mer tilpasset. Dette ville ført til at mange fordommer hadde forsvunnet, og at det hadde åpnet en større aksept i ungdomsmiljøene. Så synes jeg det er ekstremt viktig å ta opp mobbing. Det er ekstremt vanskelig å innse for et mobbe offer og homofil at en er like mye verdt som et annet menneske. Det er noe jeg synes er ekstremt viktig å få inn i undervisningen.

– For det andre synes jeg at ”Skeiv Ungdom” burde aktivere seg mer, kanskje med workshops og lignende. For oss ungdom er det godt og komme i kontakt med likesinnede for å snakke ut om følelser, erfaringer og opplevelser. Det er alt for vondt å føle seg isolert fra samfunnet.