Leker seg på arbeidsplassen

Til tross for hennes tidligere ønske om å bli fotballproff, valgte Linn Christine Wennersten (28) å følge skuespillerdrømmen.

Hva opptar deg akkurat nå?

– Per dags dato jobber jeg som freelance-skuespiller med base i Oslo. Jeg er tilknyttet to ulike kompanier – Observatoriet og Teater Tinghuset. Observatoriet består av fire skuespillere og to scenografer. Vi er fascinert av det dokumentariske utrykket hvor vi tar mennesket og dets bagasje som utgangspunkt for en forestilling. Nå for tiden jobben vi med vårt andre prosjekt med arbeidstittelen ”Han som heter Anders”, som er en av skuespillerne våre. Teater Tinghuset består av tre skuespillere, en regissør og en scenograf. Vi har en felles interesse for stedsspesifikke prosesser der man som gruppe undersøker stedet, menneskene og omgivelsene – for deretter å sette dette inn i en kunstnerisk helhet. I disse dager jobber vi med vår første forestilling som heter ”Hallo i kosmos”.

Når visste du at det var dette du ville jobbe med?

– Jeg begynte vel først å innse det når jeg var rundt 16 år. Det var da jeg virkelig kjente at det var teater jeg ville satse på. I begynnelsen var jeg litt usikker på hvilken retning innenfor teatersjangeren jeg skulle velge. Etter videregående begynte jeg på musikallinjen på Bårdar Akademiet. Her fant jeg fort ut at jeg ville fordype meg i noe, og begynte dermed på Universitet i Agder som dramapedagog. Etterhvert erfarte jeg at jeg behersket å undervise, men spiren for å bli skuespiller selv var der. Neste stopp ble derfor Akademi for scenekunst for å bli skuespiller. Endelig var jeg på riktig sted.

Hva er det beste med å være skuespiller?

– Jeg er glad for å ha valgt et yrke som på mange måter er risikofylt, og finner en stor frihet i det å jobbe som freelancer. Det å kunne arbeide med ulike prosjekter og ulike mennesker er både motiverende og spennende. Jeg utvikler meg hele tiden som skuespiller gjennom å jobbe med ulike former for teater.

Hvilke egenskaper har hjulpet deg opp og frem?

– Grunnen til at jeg driver med teater, er nok fordi jeg er veldig barnlig og nysgjerrig. Jeg driver med dette da jeg ikke kan se for meg en jobb hvor jeg ikke kan leke. Misforstå meg rett – jeg tar teater seriøst, og er opptatt av dybde og tyngde. Men for å kunne gjøre dette må jeg ha med lekenheten i arbeidet mitt. Så jeg vil påstå at lekenheten min er den største styrken jeg har.

Hva har du møtt på av hinder på veien?

– Det aller største hinderet var at jeg følte jeg måtte finne min nisje. Jeg var redd for å kaste meg ut i prosjekter jeg ikke kom til å klare. I ettertid har jeg lært at jeg ikke vet om jeg kan før jeg har prøvd. Gjennom skolene har jeg blitt uredd, og usikkerheten om at jeg ikke er god nok har forsvunnet. Jeg har også fått erfare at man er nødt til å se fremover og jobbe hele veien. På den måten klarer man å holde yrket gående.

Hvordan ønsker du å bli oppfattet som skuespiller?

– Jeg ønsker å bli oppfattet som en åpen, uredd og leken skuespiller. En som ikke er bundet i regler. For meg er det viktigere å lage teater som kan stille spørsmål, enn å finne svar. Jeg vil at de rundt skal se på meg som en som tørr å prøve ut nye ting, og som ikke er redd å samarbeide med andre som har et annet syn på teater enn meg selv. Det er viktig å være åpen ovenfor de rundt, slik at jeg kan hente ut kunnskap og lærdom fra de.

Hvilket råd vil du gi til de som drømmer om dette yrket?

– Det beste rådet må være å ikke vente på at folk skal ringe deg, men å kaste seg ut i det. Man må tørre å gjøre egne prosjekter og utfordre seg selv til det ytterste. La andre gi deg råd, samtidig som du stoler på ditt eget instinkt og intensjon.

Hvor ser du deg selv ti år frem i tid?

– På en måte håper jeg at jeg fortsatt er tilknyttet til de gruppene som jeg er i nå. Da kan jeg jobbe slik som jeg gjør, nemlig å hoppe inn og ut av ulike prosjekter. Sett bort i fra det er jeg veldig dårlig til å se inn i fremtiden – og ikke er jeg opptatt av det heller. Yrket mitt gjør at jeg må senke skuldrene og ta en dag av gangen. Ingen dag er lik og hver dag byr på nye utfordringer. Man vet aldri hva som kommer, så det må bare komme det som komme skal.

(Foto: Åse Holte)