Avisspråket holder ikke mål

Norske journalister høster refs for sin sløve holdning til språk og grammatikk.

–  Å spørre oss selv om avisspråket var bedre før kan være interessant, men det er langt i fra det viktigste. For meg er det mest relevant å spørre om jeg synes avisspråket er godt nok, og da er svaret nei, sier Sylfest Lomheim, tidligere direktør for Norsk Språkråd, under debatten “Var avisspråket bedre før?” på Litteraturhuset sist mandag.

Lomheim møtte opp til debatten med en rekke avisutklipp som illustrerer pressens synder den siste tiden. Uklare titler, eksempelvis  ”Tilstod voldtekten på overtid”,  samt den noe tvetydige setningen ”Han elsket henne overalt” ble utpekt som skrekkeksempler på moderne avisspråk.

– Jeg kan bare regne med at han elsket henne både på kjøkkenbenken og i hagen, sier en lattermild Lomheim.

Han trekker også frem papirutgaven av Dagbladet, som på en dårlig dag tillot ”kongen” å bli skrevet med stor K på fremsiden.

– Journalister skriver jo med hodet under armen! Slik burde det absolutt ikke være, sier Lomheim.

– Overskriftene burde i hvert fall være korrekte. Jeg krever ikke at språket skal være perfekt, men noe er feil når det er så lett å dokumentere feil.

Fant over 500 kommafeil

En fredag satt Lomheim seg ned og leste hvert eneste oppslag i Norges fire største aviser.

– Jeg fant mellom 500 og 600 kommafeil i de fire avisene jeg led meg gjennom.  Det er en journalists forbanna plikt å holde seg til rettskrivningsregler anno 2012, sier Lomheim.

– Hvis du skriver norsk på nivå med en ungdomsskoleelev fortjener du ikke å være journalist i en landsdekkende avis.

Sylfest Lomheim har også klare meninger om hvor avisspråkets feil og mangler stammer fra.

– Det største problemet ligger i journalistenes holdning, og den kommer fra skolen. Hvis vi læres opp til å tro at grammatiske slurvefeil er ok, får vi det språket vi fortjener.

Skrivekaraoke på nett

Forfatter og lingvist Helene Uri har flere ganger blitt kalt inn for å holde “kommaforedrag” for Aftenpostens journalister. Hun mener at blant annet Internett er med på å påvirke journalistenes språk i negativ retning.

– Før var skrivekunsten en elitesport, men i dag kan hvem som helst opprette en blogg eller en Twitterkonto og skrive i vei. Det kan nesten omtales som skrivekaraoke.

Hun peker også på at de fleste redaksjonene for lengst har byttet ut korrekturleserne med rettskrivningsprogram. Uri forteller at Aftenposten benytter seg av programmet Tansa, men hun advarer journalister mot å lene seg for mye på teknologiske hjelpemidler.

–  I Aftenposten heter det “gress”, og ikke “gras”. Dette skapte problemer når en journalisten skulle omtale gåselever og det ble hetende ”Foie Gress” på trykk, forteller Uri.

– Det er trist å se at språket ikke vektlegges, og det er forferdelig trist at korrekturleserne er borte. Dette bør vi gråte over i kor, legger hun til.

–  Økonomien får styre, og redaksjonene glemmer ofte at språkbruken henger sammen med avisens omdømme og troverdighet.

Samtidig er Uri sympatetisk ovenfor journalistenes dilemma.

–  Før hadde en journalist gjerne en eller to deadliner til dagen. Nå, med nettaviser og teknologi, har journalisten deadline hvert eneste minutt. Man kan ikke forvente det perfekte.

Aviskritikken går langt tilbake

–  De beste skribentene er journalister og mange journalister er forfattere, og omvendt. Men det er mye dårlig språk i norske aviser i dag, selvfølgelig og dessverre, sier Thore Roksvold, professor i journalistikk ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Roksvold skrev sin doktoravhandling om det norske avisspråket i 1993. For å skrive denne tok han utgangspunkt i det påstått dårlige avisspråket og hypotesen om at alt var bedre før.

Roksvold oppdaget at kritikken mot avisspråket stammer helt tilbake til 1913, og at dette på ingen måte var et særnorsk fenomen. Både i resten av Skandinavia og i Tyskland har pressespråket blitt utsatt for massiv kritikk.

–  Norsk avisspråk er ikke fritt for mangler, sier Roksvold.

–  Men det har det heller aldri vært.

Roksvold har også gjennomført en spørreundersøkelse for å finne ut hvilken del av journalistikken som hadde det verste språket. Svarene markerte sportsjournalistene som verstingene, med nyhetsjournalister på en god andreplass. Kulturreportasjer og kommentarer hadde det beste språket, i følge respondentene.

Mot slutten av debatten rakte en av tilskuerne opp hånden.

–  Jeg savner et svar på det spørsmålet vi egentlig kom her for å få svar på. Var avisspråket bedre før?

–  Avisspråket var ikke bedre før, sier Roksvold og refererer så til boka Language Change: Progress or Decay? av Jean Aitchison, hvor Aitchinson konkluderer med at språket verken har forfalt eller blitt bedre, men simpelthen gjennomgått en forandring.

– Når det gjelder slurvefeil og rettskrivning var forholdene faktisk betydelig bedre i 1993, sett i forhold til 1933. Men det er ennå mye å gå på.