Nattedyrene tar kvelden

So ro, lille pus. Nå er dagen over.

PÅ en rosa, slitt hjørnesofa har en katteduo funnet kveldsroen. Mor og datter har parkert i hver sin ende på velourstoffet. Umiddelbart er det vanskelig å se at det er slektskap mellom de to. Mammapus ligner en løve, i miniatyr vel å merke, der hun ligger på majestetisk kattevis. Den langhårete oransje pelsen gjemmer den vesle kroppen inn i tykke lag. Ansiktet er søtt og lite, ikke ulikt ”Pus in boots” fra Shrek-filmene, i de scenene der den prøver å oppnå noe med smisk. Oransjefargen dempes noe av det hvite brystet og de hvite sokkene. Hun ligger så stille. Pusten går jevnt og trutt. Hun sover.

JENTEPUSEN i andre enden, har vokst mammaen sin over hodet for lenge siden. Hun kan ikke flette rastafletter i pelsen slik moren kan om hun ønsker det, men har likevel en akseptabel lengde på den gråspraglete pelsen. Hun ligger sidelengs i sofaen så lang hun er. Baklabbene hviler på merkelig vis mot sofaryggen, som om hun når som helst plutselig kan finne på å sparke ifra. Forlabbene ligger adskilt og vender i hver sin retning. I det hele tatt, en original svømmestilling. Under haken skimtes det et rødt halsbånd og en liten bjelle.

PLUTSELIG gir hun ut et lite stønn. Hun strekker seg og bakbeina følger etter. Hun sparker ifra. Bakbeina er strukket rett ut mot sofaryggen nå, og slik blir hun liggende. Katten er avslappet, men ørene hviler ikke. De tråler rommet og huset for hver minste lyd. En lyd fanges opp og er funnet verdig. Hun løfter hodet og slår øynene opp et øyeblikk. De grønne øynene er store og på vakt. Sekunder senere er de igjen smale streker. Det var bare en hissig knitring fra peisen i naborommet.

- AH. Hun gjesper så høyt bare katter og sære mennesker kan. Under den søte snuten vokser munnen til en stor kjeft, ikke ulikt en slange når den sluker sitt bytte. På tide med litt mat. Hun lander med mykt dunk på teppet. Endestasjonen er i sikte. Hun tråkker på de stive beina over gulvet. Myten om at katter tråkker lydløst, må avlyses. Vesle pusekatten kan høres lang vei. Hun tramper i sin ferd mot matfatet. Vel fremme faller valget på glassbollen med vann. Hun slurper de kalde dråpene i seg ivrig med tungen. Etterpå slikker hun seg rundt munnen, slik en fin pusejente seg hør og bør. Rett ved siden av matstasjonen står en tom bananeske, som tidligere har vært fylt med ved. Katten bestemmer seg for å hilse på den. De to er gamle kjente, og møtes regelmessig. Hun stryker seg eskens ene hjørne og prøver å få oppmerksomheten til matfar, som sitter kun et par meter unna.

DET hele viser seg å være et dødfødt prosjekt. Matfar sitter i godstolen, travelt opptatt med pocketutgaven av Max Manusboken. Han enser ikke pus nå, selv om de til vanlig er gode venner. Vel, vel, da er det vel gjerne på tide å ta kvelden alikevel da, tenker pus. Hun tar en u-sving mot der hun kom fra. Tilbake til 90-tallssofaen. Moren sover fortsatt. Denne gangen plasserer datteren seg på samme måte som mammaen, et mer klassisk kattevis. Hun legger seg i en halvsirkel, hviler haken over forlabbene. Halen legges under hodet. Øynene glir igjen. Etter en stund går pusten jevnt og trutt.