I trassens tid

I julen var det tid for familiekos og harmoni. I tillegg til dette fant vår datter på to år trass-alderen. «Okei, mamma» ble byttet ut med «NEI! Æ vil itj ha på derren», og klemmene ble byttet ut med å løpe til den andre siden av rommet da det ble spørsmål om det.

Jeg hadde gledet meg i lang tid på julekvelden. God mat, pakker og å tilbringe tid sammen med mine brødre og foreldre. For jenta vår var ikke julekvelden den største begivenheten i hennes liv. Plutselig likte hun ikke maten, som hun hadde spist to uker før og sagt «mmmm, ribbe e godt mamma». Gavene var ikke morsomme å åpne. Nissen som kom på besøk var fryktelig skummel. Og i tillegg var hun småsur fordi hun hadde på seg feil kjole. Det skulle jo vært Hello Kitty-kjolen, den med flekk på.

Hello Kitty. Det er liksom tingen for jenta vår. Mammaen er ikke enig. Jeg liker Hello Kitty-sokkene fordi de er gode å ha på, jenta vår liker Hello Kitty fordi det er…… Hello Kitty? To år, trass og den jævla katta. Fin kombo! Spesielt i juletiden.

Første juledag var vi i gang igjen. «Æ vil itj ha på derren», etterfulgt av et dramatisk hyl og kasting av seg selv ned på gulvet. «Ikke ha på derre kjolen nei, æ likitj den. Æ villa ha på skjøøøøøørt». En tålmodighetsprøve for oss foreldre. Og den kjennes evigvarende. På med skjørt og en fin bluse, tørke vekk tårer og snørr, vekk med den nydelige kjolen fra Macy’s. Jeg kjente det stakk i hjertet mitt. Ikke på grunn av trassen, men fordi jeg synes den kjolen er så pen.

Heldigvis ble den godtatt på nyttårsaften, og hun gikk inn i det nye året vettskremt av den første raketten – og gråt sine sårte tårer da den siste ble sendt opp og det var slutt på alt det fine lyset på himmelen. Vi gikk inn i det nye året med den berømte trassen, og jaggu holder den koken enda! Med Hello Kitty såklart.