Jeg og de andre

Det har seg slik at jeg har en del venner. Ikke for å skryte, men jeg har en del venner. Det er ikke så rart, jeg er veldig sjarmerende når jeg vil. Jeg har bodd både i San Francisco og London, og der fikk jeg også venner. La meg bare få si: Det er ikke så morsomt å ha mange venner.

Jeg tenker selvfølgelig på Facebook. Facebook er et fantastisk redskap til både å holde kontakt med folk langt unna, og de du egentlig ikke har tid til lengre. For meg er en dag uten Facebook som melk uten O’boy. Det stemmer bare ikke helt.

Dessverre, har det seg slik at jeg har alt for mange teite venner. Jeg kan dele dem inn i kategorier for deg. Jeg har mine nærmeste som er temmelige fantastiske om jeg får si det selv, også har jeg de andre.

De andre er alt for aktive på Facebook. De check’er in på treningssenter både en og to ganger om dagen. Jeg er absolutt ikke i mot å trene selv, jeg bare foretrekker å gjøre andre fornuftige ting. Som å lese bøker og drikke øl. De andre får trene så mye de vil, det er bare at jeg ikke blir like gira som de. Noen av dem har virkelig lagt mye tanke bak statusene sine, og siterer både sanger og idrettsutøvere. Jeg skjønner ikke hvordan de orker. De svetter mer på å lete frem sitater enn og faktisk løpe på mølla.

Det andre er sytekoppene. Når jeg er syk dreier hele verden seg om meg, selvsagt. Men de andre de skriver det hele tiden på statusen sin. Som igjen popper opp på både macen og iphonen min. Det er plagsomt det. Så plagsomt at jeg konstant tar meg selv i å smile og av og til le – ja, for det er selvfortjent å bli syk for sytekopper. Den aller beste, egentlig verste – statusen jeg har lest var noe i nærheten av dette: ’’Hvordan kommer man seg fortest mulig til legevakten??? Er kjempe syk og kjenner ingen med bil i Trondheim!!!!’’ Jeg liker å huske at det var etterfulgt av ’’jeg dør snart! Jeg har så vondt i halsen!!’ men jeg tror kanskje det er ønsketenkning.

Jeg har ingenting i mot de som informerer alle de flere hundre vennene sine om at de skal på fylla. Det er viktig å få informert alle, slik at tilfelle noe skjer – vi lever jo i et samfunn som voldtar og bedrar mer enn vi koser og slapper av – så vet i alle fall noen hvor vedkommende befinner seg.

Det er ikke mange ukene siden jeg faktisk fikk nok, og holdt på å bli en av de som kom med drapstrusler i full offentlighet – heldigvis lukket jeg Facebook og logget inn på Twitter i stedet. Det var ikke lurt. Der inne er jeg selvsagt like dum som jeg er på Facebook, jeg følger mine såkalte venner. De du ikke liker lengre, men må følge fordi dere har kjent hverandre sååå lenge. Så ja, der var det igjen. De samme jævlige Facebookstatusene omgjort til tweets. Da var det like før macen fløy i gulvet. I stedet tok jeg meg ei øl. Jeg kan ikke gjøre dem mindre dumme eller mindre oppmerksomhetssyke. Så da gjelder det heller å dumme ned seg selv litt. Det er ikke deres feil at jeg er smartere og bare rett og slett mer voksen. Jeg er bare sånn.

Så jeg skriver ikke Facebookstatuser. Med mindre jeg har noe jeg virkelig vil si. Sånn som nå, nå skal jeg skrive at jeg nettopp har skrevet om hvor dumme folk er i statusene sine – og hvor lite verden (les: meg) bryr seg.