Fem dager i helvete

Jula er over, og dagene begynner å normalisere seg. De voksne må på jobb, mens barn og ungdom må tilbake på skolebenken. Alt er som normalt igjen. Nesten.

Det er noe som skjer i månedsskiftet desember/januar. Noe kalt nyttårsforsetter. Hvert år bestemmer nordmenn seg for noe de vil gjøre annerledes det neste året. Noen vil trene mer. Noen vil bli et bedre menneske. Andre vil spise mindre sukker. Å sette seg slike mål virker veldig lurt, siden man får en ny start på det nye året. Nye muligheter.

1. januar hvert år starter det. Den aller første dagen man må motstå sine fristelser. Dra seg opp av sofaen og jogge rundt nabolaget fem ganger i høyt tempo. Hjelpe til mer hjemme. Det virker så lett denne dagen; man har ingen store utfordringer med målene man satt seg. Motivasjonen er på topp og man kjenner positiviteten bobler i kroppen. Dag nummer to går også overraskende bra, og man lurer på hvorfor man ikke trente like mye før, og hvorfor det var umulig å gå forbi sukkertøyhyllene uten å kjøpe med en sjokolade. Uforståelig, det er jo faktisk enkelt, tenker vi.

Mitt nyttårsforsett er å trene, samt å ha et mindre sukkerinntak. SATS-senteret midt i Trondheim er fullt de første dagene på nyåret. Jeg sliter med å finne ledige tredemøller og apparater. De er alle i bruk av ivrige mosjonister på søken etter et friskere og mer aktivt liv. Lukta vitner om høy innsats, og gjør det nærmeste umulig å puste.

De første dagene i januar glir forbi, og motivasjonen og positiviteten er i ferd med å snu. Sofaen frister. Hverdagen begynner å nærme seg igjen. Den gamle hverdagen riktignok. SATS-senteret er merkbart mindre populært nå. Lufta er tilbake til normalen, og treningsapparatene er ledige igjen. Og jeg merker at suget etter sukker sakte, men sikkert vender tilbake. Brusen må kjøpes.

Den tøffe kampen er over, og heldigvis varte den bare i noen dager. Endelig kan den gamle hverdagen komme tilbake. Nå er det bare et år til neste gang vi må gjennom 5 dagers pine i starten av januar. Jeg gruer meg allerede.