Hit and run

11. januar 2012 11:38 av Marte Voldseth Haugrud 

Jeg er sliten i ryggen, og føttene mine verker etter en lang dag på jobb. Jeg vil hjem, legge føttene høyt, og se en reprise av et hjernedødt program på tv.

Foto: Simon Greig

Jeg tar snarveien gjennom kjøpesenteret. Jeg burde ha skjønt at midt i verste rushtid under nyttårssalget, så er dette et dårlig valg. Det er mennesker overalt, og alle sammen tror de har forkjørsrett på gulvet. Ingen ser seg til siden eller unnskylder seg når de dulter borti en annens skulder. Jeg ser meg til høyre og venstre før jeg hopper inn i kaoset.

- Hei, se deg for!

Foto: FBellon

Det tar nøyaktig to sekunder før et lass handleposer dulter borti meg. Den sure sitronen bak posefjellet mener selvfølgelig at det er min feil. Hun ser surt på meg og haster avgårde, enda surere enn det hun var tidligere.

Jeg kjører slalåm mellom mennesker på vei fra A til B. Jeg kunne lett fått kink i ryggen slik jeg bøyer meg i alle mulige unormale vinkler for å unngå flere handleposer og enkelte små barn jeg ikke ser før det nesten er for sent.

Jeg kan skimte lyset i enden av tunnelen i det en murvegg av fjortisjenter dukker opp foran meg. De klarer det kunststykket det er å dekke hele gangen der de går side ved side. Det kan se ut som at de skal leke «lang, lang rekke». Med vesker i den ene hånden og poser i den andre, beveger de seg altfor sakte fremover. Jeg prøver å snike meg forbi, men med motgående trafikk er det ikke bare enkelt. Det er først når en av dem får en telefonsamtale slik at de andre må stoppe for å høre på, at det er mulig å bryte gjennom.

Det er kun få meter til jeg igjen kan puste inn friskluft. Jeg blir så opphengt i friheten at jeg sakte svinger litt til venstre, og legger ikke merke til mannen før jeg dulter borti han. Jeg gir han et surt blikk før jeg går videre.

Irritasjonen over alle de egoistiske menneskene går ikke over. En «hit and run» burde gitt dem forbud mot handling for all fremtid. I dag kunne jeg blitt bitt av handlebasillen. Symptomer: Tom pengebok, stress, mangel på smil og fravær av ordet «unnskyld».

Jeg slenger føttene opp på krakken og er sjeleglad for at jeg ikke er en sur sitron som dulter og går i veien. Nei, jeg gjør aldri sånt.

Stengt for kommentarer.