Hva skjedde i går?

Det er ingenting som kan sammenliknes med ei real fyllekule.  Humøret er på topp, blodet bruser og man godgjør halsen med et titalls paraplydrinker.

Man er på toppen av verden. Det som derimot ikke er så morsomt, er å våkne dagen etter. Den første problemstillingen man da må løse, er om det er rommet eller hodet som snurrer mest.

Dette var i alle fall tilfelle for meg forrige fest. Kvelden før tilbrakte jeg med gode venner, på et av bygdas beste, og for så vidt eneste utested. En shot ble til ti, og kvelden ble til mårraskvisten. Blackout. Så våkner jeg og tenker ”hva skjedde i går?”. Jeg fisker så fram mobilen. Desperat etter å finne noe som kan roe nervene mine. Der tikker det inn en melding fra et ukjent nummer, hvor det står ”takk for i går”.

Det er da angsten slår inn.

Si sånn hypotetisk sett at man har et vagt minne av heftig dansing med en fremmed kjekkas på dansegulvet, men ikke kan huske en skarve ting etter det. Derfor har jeg lite peiling på hva jeg kan ha sagt eller gjort i løpet av natta. Et par gigantiske gul-lilla blåmerker på låret avslører at jeg har vært offer for litt ramling og dulting. Kroppen veier 50 tonn. Jeg omtrent deljer i gulvet når jeg gjør et tappert forsøk på å reise meg fra senga.

Vent nå litt. Hvor er jeg? Med ett går det opp for meg at jeg ikke befinner meg hjemme. Forsiktig åpner jeg døra og myser ut i rommet utenfor, som viser seg å være en stue. Ikke en sjel å se. Jeg folder dyna rundt meg og piler lynraskt ut på badet. Oi. Synet som møter meg i speilet er ikke direkte vakkert. Ut ifra håret mitt å dømme, ser det ut som jeg har rullet rundt i en tornebusk, eller verre. Sminken like ille.

Jeg setter opp håret i en ball på hodet, og vasker meg i ansiktet. Det er noen som snakker i stua. Nå må jeg skjerpe meg, så jeg trekker pusten dypt og labber inn til dem – hvem de måtte være. Hysterisk latter og peking møter meg. Heldigvis er det vennene mine. Det jeg derimot ikke er så heldig med, er alle bildene, filmene og tekstmeldingene som viser hvor oppriktig sjarmerende og fornuftig jeg var i går. Eller i alle fall prøvde å være.

Spesielt noen bilder får svære alarmklokker til å ringe i ørene mine. Det er en bildeserie av meg og en mystisk kjekkas på dansegulvet. På det første bildet danser vi, på det andre tryner jeg, på det tredje er jeg oppreist med hodet i hendene, og på det fjerde… søler jeg drinken min nedover hele skjorta hans, mens jeg ler tidenes mest usjarmerende latter.

Ingen grunn til fylleangst. Eller?

Til slutt vil jeg gjerne tilføye at dette på ingen måte er en virkelig historie. Jeg kunne aldri ha funnet på å gjøre noe sånt. Jeg er ei snill og ordentlig jente, som aldri drikker mer enn ett uskyldig glass hvitvin.