Mari og Ole

Alle jentene jeg møter heter Mari, og alle guttene heter Ole. Bortsett fra de som faktisk heter Mari og Ole da, for det har jeg jo ikke sjans til å huske. Det forlanges mye av et menneske det øyeblikket de treffer nye mennesker. En ting er at du skal huske et navn, men navnet skal også ha et ansikt.

På en helt ordinær og uinteressant hverdag, går jeg som vanlig til bussen som skal få meg hjem til mine helt vanlige gjøremål. Musikken, den samme som jeg har hørt på den siste måneden, er på ørene, og jeg lurer på om jeg har alt jeg trenger for å lage spagetti og kjøttdeig, eller om jeg må innom butikken på vei hjem. Da ser jeg en person som står på andre siden av veien. Vedkommende har tidenes største smil og vinker. Jeg ser meg rundt og oppdager at det er bare jeg som er der. Dette er en person som jeg tydeligvis kjenner, og Ole kommer over veien… Rett mot meg!

Hei. Hallo, ja. Alt bra? Joda, enn der? Alle høflighetsfrasene utveksles. Jeg får ikke med meg hva som egentlig blir sagt, for jeg ransaker harddisken i hodet. Hvem i helvete er dette? Det blir hett i harddisken og jeg håper ikke Ole hører at vifta akkurat begynte og dure for å kjøle ned. Redningen kommer i det han sier: Lenge siden sist nå.

- Ja, deeet… Ja. Jaa, når var det egentlig? Jeg prøver å kamuflere uvitenheten min så godt jeg kan, men vet meget godt at det ukomfortable kroppsspråket har avslørt meg for lenge siden. Heldigvis er Ole, ofte i alle fall, snill nok til å late som om han ikke legger merke til det.

- Vi møttes jo den kvelden vi var på besøk på folkehøgskolen din, sier han og ler. Der, akkurat i det øyeblikket han har sagt det, faller alle brikkene på plass med en gang. Jeg kunne stilt meg opp på gata og sunget hele livshistorien til Joachim Pedersen. LETT! Entusiasmen som sprer seg over hele ansiktet i nettopp det øyeblikket, er det som virkelig setter den berømte prikken over i-en, i avsløringen.

Vi ler sammen, og mimrer om de morsomme kveldene på folkehøgskolen. Av høflighetsgrunner avslutter vi med at det ikke må bli så lenge til neste gang vi treffes. Kanskje vi kan ta en kaffe en dag? Aldri i verden at det kommer til å skje, men jeg kommer aldri til å glemme hvordan Joachim Pedersen ser ut, og hvem han er. Jeg har en mindre Ole i livet mitt.