Flekk på lakenet

Det stikker i hjertet med en gang telefonen vibrerer. Enda verre blir det da du våkner opp.

Klimakset kommer da du snur deg rundt i sengen og finner en ukjent person ved siden av deg. Halv naken, hvor dyna er det eneste som skjuler kroppens private soner. ’Hva faen’ er det første som streifer tankene dine. ’Hva faen skjedde i natt?’. Du løfter på din del av dynen. Og saken ble ikke akkurat bedre av den grunn. Du begynner febrilsk å lete etter diverse undertøy, strømpebukser og annen bekledning som dekker kroppen.

Panikken begynner å spre seg. Etter en liten iherdig leting fra sengekanten etter klærne, som mest sannsynlig ble flerret av i natt, gir du opp. Dette virker håpløst. Mer håpløst blir det da kveldens fangst snur seg rundt og legger armen sin rundt deg. Du er nå fanget. Det er nå du egentlig bare kan gi opp. Bli liggende og vente til hingsten våkner opp. Selv om det er ganske så uaktuelt.

Du prøver å snike deg ut, og dette med hell. Hjertet har ikke hamret så fort siden klærne falt av i natt. Du klarer omsider å komme deg ut av sengen og ut på gulvet i stående stilling. Du kler på deg i rekordfart. Undertøy kommer på feil vei, kjolen er vrang og strømpebuksen putter du raskt ned i vesken. De høyhælte skoene tar du under armen og småtripper ut av elskovsredet. Du tror endelig at du er fri.

Vel ute i den store verden trasker du nedover gaten. Det er søndag morgen og klokken har vel akkurat passert formiddag. Med hodet litt senket møter du på forbipasserende som er ute på den vanlige søndagsturen sin. Du prøver å la være å møte blikkene deres, i frykt for at de skal gjennomskue deg.

Du tar opp mobilen og begynner å late som du sender en melding. Det ser med en gang så mye bedre ut. Alle sender jo melding på søndager. Du begynner å humre litt for deg selv, i det du begynner å tenke på gårsdagen.

Etter en flott gåtur nedover gaten til sentrum, begynner du å kjenne deg greit igjen. Det er ikke lenge igjen til du er hjemme og kan begrave hodet i din egen seng. Det er da det går opp for deg at det virkelig er søndag. Hele Norge er jo ute i dag. Solen skinner og gate kaféene er stappfulle. Du setter opp farten og drar håret foran fjeset, i frykt for at noen skal kjenne deg igjen. Det er nå du skulle ønske at du tok med solbrillene ut på byen i går.

De eneste tankene du stenger ute, er de som forteller deg at alle vet hva du holdt på med i natt. Alle vet at du ikke var av edru kaliber. Og alle vet at du nå prøver å skjule dette så godt som mulig. Ingen viser noe til at de vet dette. Det er fordi vi alle har vært den som skulle ønske de døde når de våknet opp den morgenen og egentlig ville gnage av armen til mannkjøttet. Og alle har vi tenkt tanken at dette aldri skal skje igjen. Ikke før neste helg.