Usosialt samvær

11. januar 2012 11:38 av Frida Alexandersen 

Vi kjenner alle en.

En sånn en, en som alltid sitter i dyp konsentrasjon over smarttelefonen sin, helst i sosiale sammenhenger. En sånn som sitter på fest omringet at levende mennesker å konversere med, men som surfer på internett i stedet for. En sånn som hyppig oppdaterer Facebook og Twitter om hva enn det er de foretar seg akkurat der og da. En sånn som later som hun hører på hva du sier, mens hun egentlig jobber hardt med å formulere en tweet.

De fleste av oss kjenner flere av dem. Mange. De er så opptatte av telefonene sine at det ikke går an å få kontakt med dem, og når du først har en samtale i gang, blir den alltid avbrutt før du får fullført en eneste setning, fordi det tikker inn en “notification”.

Er det flere av dem i samme rom, noe det sannsynligvis er, krangler de gjerne om hva som er best av Iphone og HTC, når de ikke er opptatt av å trykke på sine respektive mobiltelefoner.

Selv tar jeg ære i å ikke være “en av dem”. Jeg er en av de få som fortsatt kan føre en samtale ansikt til ansikt i sosial sammenheng. Jeg har ikke behov for å sjekke sosiale medier og mail til alle døgnets tider, ei heller spille digital scrabble.

Men så har det seg sånn at til jul fikk jeg en smarttelefon. En HTC Sensation XE.

Jeg tilbrakte naturligvis en del tid med den nye telefonen min. Men jeg var ikke en av dem. Smarttelefonen min skulle ikke bli som limt fast til hånda mi, jeg skulle ikke plutselig miste evnen til å føre en samtale, og jeg skulle klare å konsentrere meg om andre ting enn en telefon. Noe annet vil vært bortkastet tid, tenker jeg.

Rettelse: tenkte jeg.

En skjebnesvanger dag for en uke siden sjekket jeg nemlig Facebook på PC-en min. I tillegg, av ren refleks, logget jeg på det sosiale mediet gjennom min nye smarttelefon. Da jeg etter ti minutter endelig innså at jeg surfet på Facebook fra både og, innså jeg, full av skam, noe langt verre.

Jeg har blitt en av dem.

Stengt for kommentarer.