En treningsmening

Vel, så står jeg der da. Nettopp blitt medlem av SATS. Klar for action!

Det er niende nyttårsdag. Eller niende januar om du vil. Og jeg har blitt medlem igjen. Nå har det seg slik at jeg alltid melder meg inn på treningssentre etter jul. Jeg får den åpenbaringen når siste bit av juleribba faller ned gjennom halsen min og jeg nærmest kjenner den treffer den ellers så fulle magesekken og svulmer opp i et helvete av kålrotstappe og saltkjøtt, at nå må jeg begynne å trene.

Ikke en eneste gang var jeg sulten i jula. Det var mat hele tiden. Frokost klokken 11. Snacks, pepperkaker, brus, marsipan og Kong Harald som mellommåltid og så middag. Etter en snartur på vekta kom åpenbaringen som et knyttneveslag i ansiktet. Så da står jeg der, utenfor SATS.

Jeg får panikkangst etter å ha meldt meg inn. Kan ikke være så desperat at jeg trener etter fem minutter. (veldig gjenkjennelig. Må ikke være ”for desperat”)
Så jeg drar tilbake neste dag. Venter til kvelden. Håper det er minst mulig folk der, så jeg ikke driter meg totalt ut når jeg skal trene. Uheldigvis for meg så har rundt 30-40 stykker tenkt akkurat det samme.

En som jobber der skal gi meg en omvisning. Flau som jeg er stammer jeg fra meg
”Jeg har aldri vært her før jeg..”

”Har du trent på treningssenter før da?”

Takk skal du faen meg ha.

”Ja, trente på 3T i fjor en liten periode, men var billigere å trene her og nærmere skolen”

”Hehe, ja her skal vi gjøre underverker med deg”

Fuck you.

Så viser han meg rundt. Han vil jeg skal komme på veiledningstime allerede dagen etter, men jeg sier jeg ikke har tid. Ikke gått én dag engang, før støttemedlemmet i meg kommer frem.
Etter omvisningen er selvtilliten min ganske høy. Det var flere av typen som meg der. Jeg inntrer garderoben. Har tatt med meg treningstøy og skifter der.

I det jeg kler av meg t-skjorten min føles det som om jeg bretter fram hele juleribba. Magen min disser og armfettet svaier fra side til side. Puppene mine henger som digre vannballonger og rumpa mi er like svær som Mount Everest. Jeg. Må. Trene. NÅ!

Kjempemotivert stiger jeg opp trappene som Arne Næss selv, med stødig kurs mot tredemøllene. Jeg klatrer på den, setter på stigning 3% og fart på 5,5. Begynner med litt rask gange. Etter hvert setter jeg farten opp til åtte. Jeg er svett nå. Det har gått syv minutter… Etter et kvarter med veksling fra fem til åtte i fart, hvor jeg har tilbragt mesteparten av tiden på fem, kommer det ei spretten lita frøken og tar tredemøllen vedsiden av meg.

Hun starter på elleve. Med én gang!  Her står jeg og svetter som en gris på åtte i fart og hun feller ikke en dråpe på elleve!
Ikke nok med det, når jeg etter 25 minutter og pusteproblemer stiger av tredemøllen føles det som jeg går på skyer, og når jeg skal gå ned trappene får jeg Runners Knee. Jeg bruker 48 sekunder på seks trinn.

Overtrent første dagen på treningssenter, det er flott det.

På min hjemferd hører jeg på radioen da jeg er drittlei av musikken jeg nettopp har trent til. Ironisk nok ruller teksten ”Nei så tjukk du har blitt” gjennom mine ører. Takk for det! Jeg skal fortsette til krampa tar meg, jeg!